«En ny offentlig skurk»

«Vi har juksa»

En tydeligere og mer oppsiktsvekkende pekefinger har vi knapt opplevd.

Retningen var heller ikke til å ta feil av.

Denne søndagen fikk norsk idrett en ny offentlig skurk.

Navnet er Magnus Brevig.

Formelt er Brevig fortsatt landslagstrener. Det kan ikke vare særlig lenge.

Kun det arbeidsrettslige aspektet hindret åpenbart hoppsjef Jan Erik Aalbu fra å avsette Brevig for åpen scene på en fullstendig spektakulær pressekonferanse på Lerkendal denne søndagen.

Og det er ikke annet enn forståelig.

Noen må ta ansvaret for tidenes største norske hoppskandale.

I første omgang blir det han som satt og så på at det ble jukset.

Men flere vil sannsynligvis følge.

Og det kan ikke stå på penger.

En fortsatt utsatt hoppøkonomi vil få enda større skader hvis man ikke viser man er villige til å rydde opp etter en slik omdømmemessig katastrofe.

«Ja, det her var helt bevisst juks», som Aalbu flere ganger gjentok.

Ørnen som aldri landet

Hoppsjef Aalbus innrømmelse av juks er kanskje den tydeligste siden syklisten Bjarne Riis innrømmet bruk av EPO.

Beskyldningene mot den danske Tour de France-vinneren hadde versert lenge, da han i mai 2007 innkalte til en pressekonferanse i København, der det kom en innrømmelse ingen i sykkelverdenen trodde man skulle få oppleve fra den tidvis meget arrogante stjerne.

«Jeg har tatt doping. Jeg har tatt EPO», fortalte Riis fra podiet.

Det Bjarne Riis innrømmet å ha brukt, var det ingen som tvilte på kunne kalles doping. I tillegg til EPO innrømmet han også bruk av kortison og veksthormoner.

Riis forklarte på pressekonferansen at han mente bare hadde gjort som alle andre gjorde på samme tid.

Og kunne slik sett like gjerne ha vært norsk hoppleder anno 2025.

Riis hadde kallenavnet «Ørnen fra Herning» og visste åpenbart også hva som krevdes for å fly like godt som og bedre enn konkurrentene.

Grunnen til at jeg nevner Riis, er dels likheten i budskap.

En slags sjokkerende tydelighet – som likevel etterlot flere uklarheter, når man fikk summet seg.

Og det er anerkjennelsen av at veien til en slags tilgivelse, faktisk ikke trenger være så lang.

Riis kunne fortsette karrieren som profilert sportsdirektør og lageier, selv om han var kontroversiell til siste dag han var aktiv i sykkelsporten.

Det er likevel ikke nok til å redde Magnus Brevigs karriere som landslagstrener.

Det totale tapet av tillit

Til det er tillitsbruddet og sviket for grovt. Hvilket også er den egentlige undertonen i Aalbus budskap.

«Selvfølgelig vurderer jeg min egen stilling», sa Aalbu også. Det er det nok flere andre som også gjør.

Kanskje kan man også argumentere for at Aalbu delvis kastet Brevig under bussen, som det heter.

Han satte ham i hvert fall i bilen i retning Oslo i god tid før pressekonferansen.

Som ikke umiddelbart fremstår som særlig klokt.

Brevig, som tidligere var ansvarlig for såkalt «sport science» i hopplandslaget, burde fortalt sin historie og ikke minst svart på spørsmål på podiet i Trondheim, bare 10 meter unna rommet der han og syeren Adrian Livelten ble snikfilmet mens de foretok de ureglementerte justeringene på dressene.

Det man lærer av slike små eller store sjokk, er at noe grunnleggende uansett er revet vekk. Og er borte for godt.

Det kalles ganske enkelt «tillit».

Og den har ikke lenger Magnus Brevig.

«Jeg er utrolig lei meg for det som har skjedd. Jeg vil gjerne uttale meg til media, men ønsker å vente til i morgen etter at jeg har snakket med min arbeidsgiver.», skriver han i en SMS til NRK søndag kveld.

Karamell og blåmerker

«Vi har fått oss en karamell», sa hoppsjefen fra podiet i Trondheim.

Blåmerkene kommer til å være synlige på norsk hoppsports ansikt ganske så lenge.

Aalbu virket troverdig da han fortalte at han ikke visste.

Men det var andre ting ved informasjonen han brakte videre til offentligheten, som ikke umiddelbart sto til troende.

Hvordan skal man tro at dette var første gang?

Hvorfor i alle dager skulle man jukse med vinnerdressen fra normalbakken til siste renn når man allerede lyktes så imponerende godt uten å gjøre det?

Hvorfor var det bare dressene til Lindvik og Forfang man jukset med?

Var det virkelig bare Brevig og dress-syeren Adrian Livelten som hadde kunnskap om dette?

Og det kanskje vanskeligste av alt:

Hvordan kan hopperne selv ha unngått å vite?

Også de burde ha fortalt deres versjon. Og blir på et tidspunkt nødt til å gjøre det.

«Vi skal til bunns i dette», lovet Aalbu.

«Dette bryter med alt jeg står for», la han til.

Nå forflyttes bare inkvisisjonen fra Nidarosdomen til norsk hoppsports mekka, Holmenkollen.

Årets tradisjonsrike Kollen-hopprenn bryter alle tradisjoner – og går symbolsk nok av stabelen i mørket torsdag kveld.

Avstanden fra sletta til toppen av tårnet i nasjonalanlegget har også sin symbolikk.

Med sine 600 tunge trinn på veien mot å sy sammen en tillit som til de grader har raknet.