En reform som gir poli­tiet flere verktøy til å kontrol­lere, tvinge og straffe

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvem hjelper vi egentlig, når hjelpen føles som straff?

Den nye forebyggings- og behandlingsreformen på psykisk helse- og rusfeltet ble lansert med store ord:

Tidlig innsats, mer forebygging, og hjelp fremfor straff.

Det er fine mål.

Men når vi ser nærmere på innholdet, er det all grunn til å være alvorlig bekymret.

I stedet for å bygge en helsereform som tar mennesker på alvor, har vi fått en reform som i praksis gir politiet flere verktøy til å kontrollere, tvinge og straffe.

Brukerorganisasjoner, fagfeltet og kommunene sier det samme: Vi risikerer å gå bakover i tid.

Reformen skulle gi mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer bedre støtte.

Men nå får politiet utvidede fullmakter til å gripe inn mot brukere – under dekke av “hjelp og forebygging”.

Straffetrussel erstatter ikke tillit.

Kontroll bygger ikke mestring.

Tvang løser ikke problemer med rus, fattigdom eller psykisk lidelse.

Vi vet fra erfaring at mange mennesker allerede kvier seg for å søke hjelp.

Hva skjer når hjelpen føles som overvåkning, straff og mistenkeliggjøring?

Jo, da skyves de som trenger oss mest, enda lenger ut i kulden.

Brukerorganisasjonene roper varsko

RIO, A-larm, Mental Helse, Marborg, Fagrådet for rusfeltet – alle advarer om det samme:

Dette er en reform uten en reell helsetilnærming.

Det er ikke nok med vakre ord om forebygging, hvis midlene uteblir.

Det holder ikke å si at “vi vil hjelpe” når virkemidlene er kontroll, pålegg og tvang.

I praksis får vi en reform der de mest sårbare – mennesker med alvorlig rusavhengighet, unge i utsatte miljøer, minoriteter – vil oppleve mer stigmatisering, ikke mindre.

Hva vi egentlig trenger

Skal vi lykkes med forebygging og bedre behandling, må vi gå motsatt vei:

•    Vi må styrke lavterskel helsetilbudene i kommunene, med reell medbestemmelse fra brukerne selv.

•    Vi må satse på frivillige organisasjoner, erfaringskompetanse og nærmiljøbaserte løsninger.

•    Vi må bygge tillit, ikke frykt.

• Hjelp må være et tilbud, ikke et pålegg.

• Behandling må være frivillig, ikke straffetrusler i forkledning.

• Brukermedvirkning må være ekte, ikke pynt på et dokument.

Det er en tapt mulighet – foreløpig. Men det er ikke for sent å snu.

Vi må våge å lytte til dem som kjenner virkeligheten best: de som har kjent stigmatiseringen på kroppen, de som har kjempet seg ut av avhengighet, de som lever med psykisk uhelse hver eneste dag.

Vi må huske: God hjelp bygger på respekt, ikke kontroll. Forebyggings- og behandlingsreformen kan bli noe bra.

Men bare hvis vi tør å gjøre den til en ekte helse- og tillitsreform – og lar hånden vi strekker ut være en hjelpende hånd, ikke en kontrollerende.