Én republikaner viser at det er mulig å trosse Trump – og overleve

President Donald Trump er så plaget av republikaneren Thomas Massie (bildet) at han nylig brukte 328 ord på å skjelle ham ut på Truth Social, skriver Hans Høeg. Foto: Nathan Howard, Reuters/NTB

Det går an å se en republikansk fremtid uten trumpisme.

«Aldri i ditt liv har du sett noen komme etter deg slik jeg kommer til å være etter deg», skrek president Donald Trump til min republikanske venn, kongressmedlem Thomas Massie, i mars 2020.

Trump og toppene i de to partiene i Washington ønsket å vedta koronaredningspakken uten deltagelse fra Kongressen og folket, men Massie sto i veien for deres forsøk på å kortslutte den demokratiske prosessen.

Dette var seks år etter at Massie 11. desember 2014 kom inn på kontoret mitt og erklærte: «Hans, USA er ikke et demokrati.»

USAs befolkning var uten representasjon

Sent den kvelden oppdaget vi at en koalisjon av to demokrater og tre republikanere var i ferd med å vedta en rekke lovforslag på gulvet i Representantenes hus, mens de øvrige 430 representantene uvitende var på vei hjem til jul.

Vi fikk stoppet sammensvergelsen under forslag nummer 14, da Massie stormet inn i Representantenes hus og tok dem på fersk gjerning, men ikke før de hadde vedtatt militær støtte til Ukraina.

President Barack Obama signerte forslaget minutter senere. Klokken var nærmere midnatt, og bortsett fra de fem på gulvet i Representantenes hus, noen medsammensvorne i Senatet, Massie og jeg, var Kongressen tom. 99 prosent av USAs befolkning var uten representasjon.

Bombet uten å spørre om lov

Noe lignende skjedde igjen for noen dager siden, da president Trump sammen med Israel-lobbyen og Pentagon besluttet å bombe Iran uten å spørre det amerikanske folk om lov.

I Grunnloven står det tydelig at bare Kongressen har makt til å godkjenne en krigshandling. Unntaket er hvis trusselen mot USA er «umiddelbar», da har presidenten lov til å handle uten å spørre Kongressen.

Det er dette unntaket administrasjonen, Israel-lobbyen og det militær-industrielle komplekset viser til når de forsvarer grunnlovsbruddet på lørdag. USA var visst i så umiddelbar fare at Kongressen hadde tatt seg fri rett før dette ble avgjort.

Gjerningsmennene så ingen grunn til å be kongressmedlemmene om å komme hjem fra hytta for å få en orientering før bombene falt.

Dette er fordi Israel- og militærlobbyen ikke ønsket innblanding fra Kongressen. De ville angripe, noe de har ønsket lenge, og ved å informere Kongressen ville de risikert å ikke få det som de ville. Et overveldende flertall av det amerikanske folk er imot flere militære eventyr.

Det er sannsynlig at Trump selv ikke ville angripe. Trump er mye rart og generelt lite ivrig etter intervensjon, men han bøyde av under voldsomt press fra lobbyen, slik så mange presidenter før ham har gjort.

Versjoner av denne historien var vanlige i løpet av mine fem år som stabssjef i Washington.

Motstand

Da Massie og jeg prøvde å stoppe personvernsbrudd etter Snowden-lekkasjen i 2013, møtte vi motstand vi ikke hadde forutsett. Den skulle komme i veien hver gang vi senere forsøkte å tvinge kongresslederne til å følge demokratiske prosesser.

Det var ikke nok simpelthen å stemme ned våre lovforslag – de skulle ikke engang fremmes. Spørsmålene våre skulle ikke stilles. Alt vi prøvde på, ble stoppet eller mørklagt gjennom parlamentariske knep.

Selv ikke et kupp, der vi faktisk greide å avsette speakeren i Representantenes hus, førte til endringer.

Grunnen til dette er at den amerikanske sikkerhetsstaten er en årlig forretning på over tusen milliarder dollar. Denne staten består av en akse av forsvarsdepartementet, dets underleverandører, Israel-lobbyen, Silicon Valley og Wall Street, med sentralbanken i bakgrunnen.

Det er politisk umulig å finansiere USAs intervensjonspolitikk med skattepenger alene, så sentralbankens tilslørte manipulasjoner er nødvendige.

Trusler

Denne sikkerhetsstaten fremmer et nasjonalt sikkerhetsimperativ for å få kongressmedlemmer til å oppføre seg. Ingenting gjør et kongressmedlem mer livredd enn å bli beskyldt for å være upatriotisk eller antisemittisk.

Hvis jeg sa nei til møter med den mektige Israel-lobbyen, som selv de færreste demokrater tør å motsi, dukket den opp på kontoret mitt uanmeldt og lot som om vi hadde glemt avtaler med dem, eller den utga seg for å være en annen for å lure seg inn døren.

Da vi, som det eneste konservative kongresskontoret i Washington, stadig stemte mot å sende mer penger til Israel, startet de et langvarig og hittil forgjeves forsøk på å få min venn ut av Kongressen.

Dette inkluderte bruk av drøye 3 millioner kroner på negativ reklame i primærvalget i 2024.

Slukes av systemet

Det er disse samme kreftene som står bak bombingen på lørdag. Selv villstyringen Trump hadde nok mindre han skulle ha sagt enn både han og folk tror.

I Washington blir alle presidenter til slutt slukt av dette systemet. Det kan kanskje være en trøst at også Trump påvirkes av sikkerhetslobbyen – selv om de færreste er klar over at den har rådd Washington i flere tiår, var det få som virket plaget av dette da Obama og tidligere president Joe Biden satt i Det hvite hus.

Flere bevis på dette ser vi nå med budsjettet hans, som ikke er vesentlig forskjellig fra alle budsjettene jeg så i min tid, hvor amerikansk statsgjeld stiger sammen med de føderale pengestrømmene til sikkerhetsinteressene i Washington.

Etter seks måneder med Trump, på tross av det vanlige bråket og kaoset, er mye her borte tilbake til «business as usual».

Og det hører med til «business as usual» at Trump angriper Massie i sosiale medier, denne gangen for å ha kalt Iran-bombingen grunnlovsstridig, og for å ha skrevet en resolusjon – signert av 46 demokrater – som skal hindre ulovlig militær innblanding uten godkjennelse fra Kongressen.

Bor gratis i hodet til Trump

Trump er så plaget av Massie at han brukte 328 ord, nesten en tredjedel av denne kronikken, på å skjelle ham ut på Truth Social, presidentens medieplattform. Dette var etter at han nylig brukte flere minutter på å hevde at han var mer intelligent enn Massie på det ukentlige republikanske møtet i Representantenes hus.

Hans nærmeste rådgivere har nå opprettet en politisk handlingskomité, «Kentucky Maga PACPACEn politisk handlingskomité («political action committee», forkortet PAC) er i USA en type organisasjon som samler inn valgkampbidrag fra støttespillere og donerer disse midlene for å kjempe for eller mot en eller flere kandidater, innbyggerinitiativ eller lovgivning. Kilde: wikipedia.no», som har ett eneste mål: å slå ut Massie i primærvalget neste mai.

Massie er et eksempel på at det som republikaner går an å overleve som politiker til tross for heftige konfrontasjoner med både Trump og sikkerhetslobbyen.

Det kan bli en vanvittig batalje i mai – og jeg kommer nok til å måtte spikre opp en del «Thomas Massie for Congress»-plakater på låvedører rundt om i Kentucky – men når kruttrøyken har lagt seg, spår jeg at Massie vil stå igjen med en knusende seier.

Det vil vise at det fortsatt finnes konservative amerikanere som mener at frihet og demokrati er større enn både Trump og de dypt forankrede kreftene i Washington, og at det er mulig å se en republikansk fremtid uten trumpisme.