– Ennå skarp som en knivsegg

BOK: Vel skriver han, Edvard den Vise, om Sverre Magnus, Norges store konge.

95 år er han blitt, Edvard den Vise, Eikill. Soga om Sverre Magnus kjenner han vel bedre enn noen. Foto: Anders Minge

Edvard Eikill. Sverre Magnus – kalt til konge. Roman. 158 sider. Svein Sandnes Bokforlag.

Så skriver skalden Edvard den Vise, Eikill, soga om Sverre Magnus, småkårsgutten fra Færøyene, og etter sigende rundbrenneren Sigurd Munns sønn. Ja, selveste Sverre, birkebeinernes store fører, bannlyst av pavekirken, Norges konge til 1202. God bok er det blitt.

Gammel er han nå, Edvard den Vise, Stavangers adopterte sønn, skjønt ikke så gammel at han kjente Sverre Magnus selv. Men den som kan lese, kan lære, og gammel-Eikill har lært og lærer ennå mye og mangt. 95 år, men ennå skarp som en knivsegg.

Vel skriver han, og soga kan han på rams, Edvard, for han oversatte på egen hånd selveste Flatøybok fra islandsk og dermed sagaen om Sverre Sigurdsson og andre viktige bidrag til Norges historie. Nei, ingen kan vel måle seg med Edvard i kunnskap om Sverre, kongen som skal ha fått bud fra Gud om at han var den rette arvingen til Norges trone.

Mange måtte dø, både baglere og birkebeinere, kongsemner og jarlers folk. Borgerkrigstida i Norge var ingen lykkelig tid for alle, kvinner led og døde og utallige ganger hørtes gråten over falne sønner, brødre og fedre.

Nå er det engang sånn at ikke alt er kjent om Sverre, og noe blir derfor overlatt fantasien. Det er ikke et hinder for Eikill, og det er ikke jug og skrøning det han driver med, men her og der har han vel tatt seg en og annen frihet når det kommer til historiske hendelser.

Når sant skal sies gjelder det egentlig mesteparten av boka, og derfor er det da også en roman, dette, ikke noe historisk skrift. Men bygget på ekte nedtegnelser, det er den.

Stundom blir det i overkant mange navn, om hvem som var sønn og datter av hvem, ja, litt som i Bibelen og Krønikene, må vite. Fremdeles blir det litt for mye Kvitekrist for anmelderen, Hedningen, men godt passer det boka, og det var vel kanskje slik folk flest tenkte den gang for over 800 år siden, at Gud styrte alt, og dermed er det en mening med det.

Takk og lov at ingen andre skriver som Eikill, for stilen hans passer vel ingen andre emner, men vel passer den her. 158 sider, det er akkurat passe også, aldri skulle jeg ha ønsket meg flere.

Men takk, Edvard, for alt du har gitt oss. Din fortjeneste er det at vi kjenner Norge bedre, og dermed også oss selv.