Den siste tiden har vi sett flere tilfeller der politikere bruker nedsettende språk for å fremme sine egne saker. Det er spesielt oppsiktsvekkende når det kommer fra erfarne politikere.
Jeg trodde vi var kommet lenger.
Merkelig melding fra Mehl
For å ta det fra starten: Emilie Enger Mehl gikk i oktober hardt ut mot Arbeiderpartiet i Innlandet, med påstanden om at fylkesordføreren «prostituerer seg for å få makt».
På tidspunktet dette ble sagt, var Mehl justisminister. Hun er også utdannet jurist. Det er fristende å nøye seg med å si at hun burde vite bedre enn å komme med slike utsagn.
Kanskje særlig fordi Emilie Enger Mehl selv har blitt omtalt med de fjerneste begreper. Flere har vært mer opptatt av hva hun har på seg, hvor gammel hun er og hvilke konserter hun drar på, enn hva som var eller er hennes politiske prosjekt.
Da tar det seg dårlig ut at hun benytter slike ord om kollegaer.
Men, saken ble lagt bak oss og regjeringen gikk i oppløsning. Det tok likevel ikke lang tid før akkurat den samme ordbruken ble benyttet av en annen Senterparti-representant.
Gjør mot andre slik du vil at de skal gjøre mot deg
Denne gangen var det Anja Abusland, som mente at tidligere partikollega Ole Magne Omdal hadde meldt seg ut og «prostituert seg» for å få makt i Kristiansand. Hun bruker altså de samme ordene om en tidligere partikollega.
Retorikken overføres fra nasjonalt nivå til lokalt nivå.
Dette eksempelet er kanskje særlig bemerkelsesverdig, etter som Anja Abusland selv vet hvordan det er å stå i hardt vær.
I høst ble hun kritisert av Nettavisens Gunnar Stavrum i forbindelse med at hun skulle få sitt andre barn i løpet av en stortingsperiode.
Flere sentrale politikere, fra både høyresiden og venstresiden i norsk politikk, uttrykte sin fulle støtte til Anja og tok henne i forsvar. Og det skulle vel egentlig bare mangle, all den tid påstanden var urettferdig.
Men så synker hun altså ned til dette nivået, der det å beskylde noen for prostitusjon plutselig er en helt dagligdags ordbruk.
Gjør mot andre slik du vil at de skal gjøre mot deg, lærte vi på barneskolen. Trodde jeg. Men dette gjelder tilsynelatende ikke her.
Hvor fristende er det nå å ta Abusland i forsvar ved et eventuelt senere tilfelle? Ikke særlig.
Nå tar man personen og ikke ballen
Heller enn på saklig vis å være uenig og diskutere hvorfor man er det, er det tilsynelatende akseptert å karakterisere andre.
Det stopper heller ikke her; senest i forrige uke gikk Geir Pollestad ut og meldte at Margret Hagerup i Høyre burde slutte å leke influenser, og heller være politiker.
Hva baserte han dette på?
Jo, at hun aktivt bruker sosiale medier til å dele hverdagen sin, i tillegg til politikken. Han klarer altså å irritere seg over at hun snakker om å ikke drikke alkohol eller å lese fremfor å skrolle masse på telefonen.
Det er kanskje ikke særlig politiske diskusjoner, men likevel to problemstillinger mange kan relatere til i sin egen hverdag.
Denne kritikken kommer altså fra Geir Pollestad, til tross for at han selv har delt bilder av dyr han har skutt, eller skrevet engasjert om Michelin-mat han kaller «pinsett-mat».
For den vanlige mannen i gata er jo dette to sider av samme sak, bare at man har ulike interesser. At Hagerup deler sine interesser, som er andre enn Pollestad sine, gjør henne ikke automatisk til en influenser i negativ forstand.
Mest av alt forteller denne ordbruken om at Senterpartiet ønsker å gjøre seg selv relevant.
Så er det også på sin plass å minne om at Vedum, da han var finansminister, la ut de merkeligste danser på TikTok for å nå unge mennesker, uten at noen mente at han ble mindre politiker av den grunn.
Unges fremtid i samfunnsdebatten
Både Abusland og Mehl er eksempler på to sterke, dyktige kvinner som har turt å ta plass. Men med den plassen følger det også et ansvar. Et ansvar de tilsynelatende ikke har reflektert noe særlig over.
Flere unge samfunnsdebattanter unngår å ta ordet, nettopp i frykt for å få brukt alderen sin eller kjønnet sitt mot seg. Flere ganger mangler det ikke på engasjement, iver eller gode tanker, men frykten for hvilken holdning motdebattanten har, blir sterkere.
Det er synd at to unge, flinke politikere som Mehl og Abusland tilsynelatende ikke tenker mer over hvordan deres språkbruk påvirker unge menneskers lyst til å delta i samfunnsdebatten.
Er det egentlig så viktig?
Noen synes nok at det er moraliserende å kritisere en slik ordbruk. Det gir vel bare litt ekstra farge til samfunnsdebatten og gjør den mer levende?
Vel, paradokset her er at man hele tiden etterspør flere politikere, og gjerne folkelige politikere. Det uttrykkes bekymring for at det ikke finnes flere som vil ta gjenvalg, og særlig at damer forsvinner ut av politikken.
Da er det på tide å spørre seg, har politikerne kanskje ansvar for dette selv?
Det er synd at to unge, flinke politikere som Mehl og Abusland tilsynelatende ikke tenker mer over hvordan deres språkbruk påvirker unge menneskers lyst til å delta i samfunnsdebatten.
For hvor fristende er det for en ung kvinne å stille til valg til Stortinget, hvis det betyr at hun ikke kan ha personlighet de neste fire årene? Hva forteller det unge mennesker som ønsker å skape endring, at man beskyldes for prostitusjon, dersom man går motstrøms eller tør å prioritere?
Jo, det forteller oss at det kanskje ikke er verdt det. Hvorfor skal man gidde å engasjere seg i politikken, når de man er uenig med, er mer opptatt av hvem du er, enn hva du står for?
Så lenge man ikke skader andre eller er en fare for norske interesser, bør politikere holde seg for gode til å omtale andre politikere med slikt språk.
Vi som er folkevalgte, har et ansvar for å engasjere flere og gjøre samfunnsdebatten til et sted flere ønsker å være. Da må vi huske at ordene våre har makt og bruke dem til å bygge opp, ikke rive ned.