Er det farlig å si at kultur også spiller en rolle?

Lokalavisen hadde invitert representanter fra politiet, barnevernet og kommunen for å gi publikum et innblikk i dagens situasjon. Fædrelandsvennens egen Frank Mersland ledet samtalen på en imponerende måte med relevante spørsmål. Likevel satt jeg igjen med en følelse av at noe vesentlig forble ubesvart.

Under samtalen med politistasjonssjef Holt spør Mersland: «Kan/tør politiet si noe om disse unge kommer fra spesielle miljøer eller kulturer? Er det en rød tråd […] rundt hvem som er overrepresentert?»

Her kom spørsmålet jeg hadde håpet skulle bli stilt i løpet av kvelden, og jeg rettet meg forventningsfullt opp i publikumsstolen. Politiets representant startet svaret med det selvsagte – at det hovedsakelig er unge gutter eller menn som står bak den voldelige kriminaliteten. Han tar en kort, nølende pause før han videre påpeker at politiet ikke har sagt noe om kulturell bakgrunn, og det påstås at de heller ikke har tall på dette som «sier dem no».

Ved første øyekast kan det virke som om politiet faktisk mangler statistikk over slik informasjon. Men om vi med kulturell bakgrunn mener innvandringsbakgrunn, etnisitet, religion og tilhørende verdier og normer, er det vanskelig å tro at slike data ikke finnes. Dersom Agder politidistrikt virkelig ikke har oversikt over dette, er det etter mitt syn et alvorlig problem.

Nasjonale tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB), publisert i fjor på oppdrag fra Fremskrittspartiet, viser at kriminaliteten blant unge menn med innvandringsbakgrunn fra enkelte land i Midtøsten og Afrika har økt betydelig de siste årene – og at norskfødte barn av innvandrere skiller seg enda tydeligere ut. Spørsmålet er derfor om denne utviklingen også gjenspeiles lokalt i Kristiansand. Det fremstår mer sannsynlig at politiet og andre samfunnsaktører har valgt å ikke uttale seg om innvandringsbakgrunn og etnisitet, snarere enn at de mangler data. Intensjonen kan være god – å unngå fordommer og forhindre eventuell rasisme – men konsekvensene er likevel problematiske. Denne tilbakeholdenheten deles ofte av både politikere og etablerte, redaktørstyrte medier – som blant annet Fædrelandsvennen. Det er tatt en konsensus på vegne av samfunnet om at slike opplysninger ikke er relevante. Jeg er helt uenig.

Klart innvandringsbakgrunn og etnisitet er relevant når vi skal forstå kriminalitetsmønstre. Det er minst like relevant som kjønn og alder – faktorer som stadig vekk blir opplyst om av både politi og media. Skal vi forstå årsakene bak ungdomskriminaliteten, må vi tørre å se hele bildet. Det gjelder også de delene som kan være ubehagelige.

Dette handler ikke om å henge ut grupper, men om å ta ansvar. Dersom visse miljøer er overrepresentert i statistikken, bør det føre til spørsmål som: Hva skyldes dette? Er det sosiale, økonomiske, kulturelle eller integreringsmessige forhold som gjør at noen ungdommer faller utenfor? Uten slik kunnskap famler vi i mørket, og da blir forebygging lite annet enn gjetting. Åpenhet handler også om respekt for befolkningen og tillit til institusjonene. Folk ser hva som skjer i sine egne nabolag, gater og byens sentrum. Vi merker mønstre, følger med, og forstår når virkeligheten ikke stemmer overens med den offisielle fortellingen – eller ved fravær av en fullstendig fortelling. Tilliten til både politi, presse og politikere bygges ikke gjennom å tie, men gjennom ærlighet.

I tillegg til tillit er et sterkt demokrati bygd på kunnskap. Når folk ikke får vite hvordan samfunnet faktisk utvikler seg, mister vi grunnlaget for å ta kloke valg om hvem som skal styre og hvilke løsninger vi bør satse på. Skal demokratiet fungere fullt ut, må vi ha tillit til at myndigheter og medier gir oss hele bildet. Først da kan vi stemme på politikk som løser virkelige problemer, ikke bare dem vi får presentert. Et opplyst folk er, og vil alltid være, demokratiets sterkeste forsvar.

Vi kan ikke løse problemer vi ikke tør å snakke om. Å tie om tallene skaper ikke tillit og trygghet – det skaper rom for myter, spekulasjoner og ekstreme krefter som utnytter stillheten.

For la oss tenke oss at tallene fra SSB ikke er representative for Kristiansand. La oss si at det er en overvekt av etnisk norsk ungdom som dominerer kriminalitetsstatistikken. Ville det ikke da være like viktig å opplyse om dette, for nettopp å motvirke fordommer og eventuell rasisme? Det er bedre å møte virkeligheten med åpenhet og nøkternhet enn å late som den ikke finnes. For skal man slukke en brann, må man først vite hvor det brenner.