Er det fine tall eller god helsehjelp Vestre ønsker?

I praksis implementeres dette ved at alle pasienter skal sees innen 30 dager, noe som fører til at Vestre kaster de faglige fristene som er nedfelt i prioriteringsveilederen for Barne- og ungdomspsykiatrien ut vinduet, og skaper nye problemer som går ut over pasienter og pårørende.

Når spesialister vurderer henvisninger til sykehuset, må de forholde seg til den nasjonale prioriteringsveilederen. Dette er en lovtekst, utarbeidet av fagpersoner, basert på faglig fundert informasjon. Den hjelper oss å prioritere de mest alvorlige sakene (for eksempel anoreksi og selvmordstruede) foran de tilstandene som haster mindre (for eksempel adhd).

På denne måten sikrer vi at de med høy risiko venter kortere, og at de sees innen forsvarlig tid. De som ikke har risiko for død eller varig skade må dermed vente litt lengre, men de gis likevel time innen frist for helsehjelp (jmf. Prioriteringsveilederen), hvor den lengste fristen er 12 uker og den korteste en uke.

Ved vår BUP klarer vi å holde oss godt innenfor disse fristene for prioritert helsehjelp. Slik vi forstår bakgrunnen for ventetidsløftet, er målet å unngå at pasienter må vente over denne fristen, og dermed risikere forverring av sin tilstand. Vi støtter viktigheten av å øke innsatsen for å hjelpe disse pasientene. Ved å se pasientene raskt, kan man også vurdere hvem som må prioriteres videre, hvem som kan vente, og hvem som ikke oppfyller kriterier for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.

Det vi imidlertid stiller spørsmålstegn ved, er at samme tiltak brukes på tvers av avdelinger og henvisingsårsak. Kan det være meningen at alle tilstander skal prioriteres likt, uavhengig av alvorlighetsgrad? Etter vår mening er ikke dette faglig forsvarlig. I en travel arbeidshverdag som allerede er preget av høyt arbeidspress og konflikter mellom krav, ser vi at dette får uheldige konsekvenser både for pasienter, pårørende og ansatte.

Timebøkene til polikliniske behandlere kan være fulle mange uker frem i tid. Dersom man forholder seg til ventetidsløftet, og treffer pasienten innen 30 dager, må man i forkant ha flyttet noen allerede oppsatte avtaler. Intervallene mellom timer til allerede oppstartede pasienter øker dermed. De man så treffer, blir møtt, men det vil gå desto lengre tid før neste avtale. I prinsippet flyttes man bare fra en venteliste til en ny som ikke synes for offentligheten. At ventetidsløftet fører til nye interne ventelister, er ikke noen nyhet – det har vært meldt i media fra ulike avdelinger i sykehus over hele landet. Selv om tallene indikerer at man har fått raskere helsehjelp, er realiteten en annen. Time innen 30 dager er altså ikke god helsehjelp, det er juksing med tall.

I BUP må vi også følge nasjonale pasientforløp (tidl. kjent som Pakkeforløpene). Dette innebærer at pasienten har krav på en diagnostisk vurdering innen 12 uker etter påbegynt helsehjelp. Problemet oppstår dersom behandler ikke har kapasitet til å følge opp utredning og behandling raskt nok etter det første «ventetids-møtet». Dersom denne 12 ukers fristen for diagnostisk vurdering blir brutt, finnes det ingen ny frist for å lande diagnostisk vurdering. Dette kan i verste fall føre til at pasienter blir gående lang tid i uvisshet, uten å få hensiktsmessig hjelp. Ventetidsløftet fører dermed også til senere diagnose og igangsetting av behandling.

I tillegg til kostnaden det har for pasienter og pårørende, så legger ventetidsløftet et økt press på det kliniske personellet som allerede må prioritere mellom ulike krav pålagt av myndighetene. At erfarne spesialister sier opp sin stilling i sykehusene er en kjent problemstilling. Etter vår mening gir ventetidsløftet spesialistene nok en grunn til å ikke orke å stå i en arbeidssituasjon hvor man må velge mellom gode faglige prioriteringer og å etterkomme krav fra politikere som virker mest opptatt av fine tall.

Ventetidsløftet er et viktig tiltak – når innsatsen rettes mot reelle fristbrudd. Alle er enige i at det er bra at barn og unge får rask hjelp dersom det behov for det. Slik ventetidsløftet nå praktiseres, får det etter vår vurdering store konsekvenser både for pasienter og pårørende. Og det bygger ikke, slik vi ser det, på faglig fundert informasjon. Under dagens rammer bidrar det til interne ventelister, forskyvning av oppstartede pasienter, forlengede pasientforløp og brudd på andre frister som helsemyndigheten har pålagt oss. Vi mener at Vestre må bestemme seg for om det er fine tall eller god helsehjelp han ønsker. Med den nyinnførte fristen på 30 dager tror vi ikke at han kan få begge deler.

Vår anbefaling er å heller konkret fokusere innsatsen mot ventetid inn mot de avdelingene som ikke klarer å holde frist for helsehjelp slik den er definert i de nasjonale prioriteringsveilederne. Da sikres alle pasienter riktig helsehjelp til rett tid.