Er det virkelig slik at gode prestasjoner legitimerer dårlig oppførsel?

Fotballtrener José Mourinho (t.v.) dyrket et image av arroganse. I Norge var langrennsløper Petter Northug både elsket og omdiskutert, skriver kronikkforfatteren. Håndballtrener Marit Breivik viste derimot at det går an å utvikle verdensstjerner gjennom tillit, respekt og en sunn treningskultur, skriver han.

Gang på gang hylles idrettsprofiler som rakker ned på sine konkurrenter, og vi lar dem slippe unna – så lenge medaljene glitrer. Er det virkelig slik at gode prestasjoner legitimerer dårlig oppførsel?

Det er dessverre en utbredt oppfatning at man må være litt «drittsekk» for å bli best i idrett. Denne myten er blitt holdt i live av flere meritterte utøvere og trenere gjennom årene.

Fra egen barndom husker jeg spesielt John McEnroe – en tennisspiller i absolutt verdensklasse, men han ble like kjent for sine raserianfall og respektløse oppførsel mot dommere som for sitt talent.

Et annet eksempel fra nyere tid er José Mourinho. Han har vunnet Champions League med flere klubber og er en av fotballens mestvinnende trenere. Samtidig har han dyrket et image av arroganse, spydige kommentarer mot kolleger og en «oss mot verden»-stil som ofte skaper konflikter.

Petter Northug og Gjert Ingebrigtsen

I Norge var Petter Northug en av de mest markante – både elsket og omdiskutert. Han gikk på ski i verdensklasse, men kommentarene hans i pressesonen fikk nesten like mye oppmerksomhet: små stikk til svenske konkurrenter, spydigheter som ble pakket inn som «sjarm», men som i praksis handlet om å rakke ned på andre.

Etter hvert fikk denne væremåten en slags aksept. «Det er sånn vinnerskaller er,» sa folk. Som om det var en naturlov at respekt og verdensklasse ikke kunne gå hånd i hånd.

De siste årene har vi sett at Gjert Ingebrigtsens adferd har fått mye spalteplass. Han har utvilsomt spilt en rolle i å utvikle tre sønner til verdensklasseutøvere, men hans autoritære, hardhendte og kontrollerende lederstil har samtidig gitt grobunn for oppfatningen om at det «må være sånn» for å skape vinnere.

Nødvendig for suksess?

Problemet er ikke at disse utøverne og trenerne presterer godt. Problemet er at vi som samfunn har begynt å se på oppførselen som en del av årsaken til suksessen – som om det å være nådeløs mot andre er en forutsetning for å bli best.

Det er en farlig myte. For hva slags signal sender vi til unge idrettsutøvere når vi sier at man må være litt «drittsekk» for å bli best? At arroganse og det å rakke ned på andre er en legitim vei til toppen?

Tillit og respekt fungerer også

Mange av de mest suksessrike norske trenerne – fra Marit Breiviks og Thorir Hergeirssons inkluderende lederstil i håndball til Leif Olav Alnes’ tillitsbaserte samarbeid med sine utøvere – viser at det går an å utvikle verdensstjerner gjennom tillit, respekt og en sunn treningskultur. Uspiselig oppførsel er absolutt ikke nødvendig for å skape vinnere.

Håndballkaptein Stine Bredal Oftedal ledet sitt landslag med omsorg, varme og ydmykhet – samtidig som hun var beinhard i konkurransen. Karsten Warholm, med sin humor, åpenhet og jordnære væremåte, er en av friidrettens største profiler. Han konkurrerer med full kraft, men snakker om rivalene sine med respekt og er et forbilde langt utenfor løpebanen.

Tidligere langrennsløper Marit Bjørgen er et annet eksempel. Hennes treningsdisiplin og dedikasjon har vært legendarisk, men aldri på bekostning av respekt for konkurrentene.

Krever kynisme i prioriteringer

Dette viser noe helt grunnleggende: Ja, toppidrett krever kynisme i prioriteringer. Du må ofre tid med familie og venner for å trene og restituere. Du må si nei til mye som andre tar for gitt.

Men det er en helt annen type kynisme enn det å være respektløs. Den første handler om egne valg og avklaringer med de nærmeste. Den andre handler om å heve seg selv ved å trykke andre ned. Det første er nødvendig. Det andre er en destruktiv myte.

Når vi som samfunn løfter frem forbildene i idretten, bør vi derfor være bevisste på hvilke egenskaper vi applauderer. Vi må slutte å hylle nedlatenhet, arroganse eller autoritær oppførsel som en «del av pakken» for å bli best. De aller fleste toppidrettsutøvere oppfører seg anstendig, men det er drittsekkene som får mest oppmerksomhet.

Ta livet av myten!

Sannheten er imidlertid at de største vinnerne ikke bare tar medaljer – de inspirerer oss også utenfor banen, løypa eller hallen.

Idrett skal være en arena for respekt, fair play og fellesskap – ikke en unnskyldning for å dyrke frem usunne personlighetstrekk.

Derfor er det på tide å ta livet av myten om at man må være litt drittsekk for å bli best. For idrettens fremtid – og for alle unge som drømmer om å bli best – er det viktig å vise at verdensklasse kan kombineres med respekt, folkeskikk og raushet.

De ekte vinnerskallene er de som klarer begge deler.