Er Ray Davies en transfob?

GJESTEKOMMENTAR: Artisten Moby viser hvor galt det kan gå når man leser fortiden i lys av 2026-sentimenter.

Dette bildet av den britiske gruppa The Kinks ble tatt i 1990. Foto: Ron Frehm / Ap

Den siste uka har det pågått en interessant feide om The Kinks’ hit «Lola» fra 1970, en av rockens klassikere. I et intervju med The Guardian karakteriserte den amerikanske artisten Moby låten «unevolved» og så «gross and transphobic» at han ikke kan lytte til den lenger.

Banebrytende i sin tid

For dem som ikke kjenner låten: Den handler om en naiv ung mann som møter kvinnen «Lola» på en nattklubb, blir betatt og danser med henne. Etter hvert forstår han at hun er en mann i drag, en transkvinne eller hvordan man vil forstå det. Scenen blir skildret på en slentrende, ironisk måte typisk for The Kinks, med tvister og vendinger av kjønnsroller.

Moby fikk kjapt tilsvar fra The Kinks’ gitarist Dave Davies, som på ingen måte satte pris på at broren Ray, som skrev teksten, blir framstilt som transfob. Han fikk støtte fra Jayne County, rockens første åpne transkvinne, som beskriver Lola som svært betydningsfull for henne personlig. Da den kom ut ble hun «thrilled and amazed» fordi den løftet fram det som da var et tabutema. «Lola will always be one of those songs that for me ‘broke the ice’ so to speak! ... With this song, The Kinks projected themselves into the modern world. The REAL world! A world full of all kinds of people! Bisexual, Gay, Trans, not just a world full of straight heterosexuals!»

The Kinks får også støtte fra Marc Almond, kjent fra bandet Soft Cell, som skriver på Instagram: «Oh, for god s sake, a briljant funny affectionate, sweet and actually groundbreaking song telling a Soho story of a naive guy in the city, one of my all time favourites. Chill out.»

Intensjon

Og hvis intensjon betyr noe, er det lite som tyder på at låtskriver Ray Davies er transfob. Snarere fremstår han som en liberal og sympatisk menneskekjenner. Måten han skildrer medmennesker av alle slag, er egentlig ikke ulikt vår egen Tønes, morsomt, tidvis sårt, ofte lett sarkastisk, men alltid skarpt observert og med en underliggende sympati som er lett å merke. For andre enn Moby kanskje.

The Kinks var jo heller ikke fremmed for den skeive verdenen. (Selve navnet The Kinks sier kanskje noe.) Ifølge Ray Davies er Lola basert på en personlig opplevelse i Paris der en «fabulous looking woman» bød ham opp til dans. Han takket nei – bare for å oppleve at manageren tilbrakte natten med henne, som viste seg å være en crossdresser, som det het den gang. I et intervju sa Davies «It really doesn't matter what sex Lola is, I think she's all right». Og broren Dave diskuterer egen biseksualitet i selvbiografien Kink fra 1996.

Dessuten skildrer The Kinks liknende tema i låten «Out of the Wardrobe» fra 1978. Her er scenen ikke en nattklubb i Soho, men det trauste dagliglivet til en gift mann. Da han røper for kona at han trives best i kjole, vurderer hun å ta ut separasjon, men i stedet lærer hun seg å sette pris på det nye forholdet der tradisjonelle kjønnsroller snus på hodet: «She wears the trousers and smokes the pipe / And he washes up / She helps him wipe». Etter hvert reiser heller ikke vennene et øyenbryn, og konklusjonen er rørende positiv: «The secret's out at last / He's out of the wardrobe and now he's got no regrets.» Man skal være i overkant mistenksom for å se noe transfobt i dette.

Fortiden i lys av nåtiden

Mobys utspill kan tolkes på to måter. At låten Lola fremstår uutviklet og transfobisk for sin tid, eller at den fremstår slik i vår tid. Det første er urimelig. Om noe, var Lola progressiv da den kom, jevnfør slik Jayne County opplevde det. Vi snakker om en mer mannssjåvinistisk tid, der til og med The Beatles kunne skrive en fengende poplåt om en truende jeg-persons forhold til kjæresten: «I’d rather see you dead, little girl, than to be with another man.» («Run for your Life», 1965). For ikke å snakke om nr. 1 -hiten Brown Sugar av Rolling Stones: «Gold coast slave ship bound for cotton fields / Sold in a market down in New Orleans / Scarred old slaver know he's doin' all right / Hear him whip the women just around midnight / Brown sugar / How come you taste so good? / Brown sugar / Just like a young girl should».

Ja, det er mulig at Lola i dag kan oppleves litt «cringe», som ungdommen sier (hvorfor sier de ikke «kreglå» som vanlige folk?). Den fremstår kanskje i overkant uærbødig i en tid der transpersoner oftere ses på som offer, og begreper som transvestitter og cross-dressere lyder utdaterte. Temaet er blitt uhyre betent og berører mer alvorlige og grunnleggende spørsmål enn det folk så for seg på den tiden. Men å kreve at Ray Davies i 1970 kunne se for seg hvordan (debatt) klimaet skulle arte seg femti-seksti år fram i tid er litt for mye forlangt. Ja, heller ikke i dag er det like lett å holde tunga beint i munnen om temaet.

Ingenting er enklere enn å dømme fortiden i lys av moderne idealer og standarder. Det kan gå for langt med «mistankens hermeneutikk». Man bør ha historisk kontekst i mente, og tolke avsenders intensjon med velvilje heller enn lete etter «feil» i framstilling og ordvalg. Som jeg sikkert har gjort flere av i denne teksten.