Et svar på vår famling i blinde

Det var noe forløsende i den uttalelsen. Det slo meg at dette er noe vi har savnet i vår samfunnsdebatt. Noen vil kanskje si at det ligger en selvmotsigelse i å koble ordene «åndelig» og «opprustning», men på merkelig vis passer de sammen.

Det var under en tale til studenter i Aalborg Frederiksen uttalte at «militær opprustning kan ikke stå alene», at vi trenger en åndelig opprustning, som er «minst like viktig». Ordene ble sagt flere ganger i senere taler, men har blitt beskrevet som vanskelig å forstå. Utsagnet har derfor vært gjenstand for både debatt og tolkning - ikke minst fra kristent hold. Da Mette Frederiksen omsider forklarte hva hun mente, var svaret at det handlet om å styrke sin egen motstandskraft, inkludert demokratiske verdier.

Jeg opplever at Frederiksens ord er et svar på vår famling i blinde når vi ikke vet hvordan vi skal håndtere denne tsunamien av elendighet som har veltet innover oss de siste årene. «Åndelig opprustning» tiltrekker meg også som leder av Protestfestivalen - Nordens verdifestival. For meg handler det om å ruste seg for framtiden.

Da Mette Frederiksen omsider måtte forklare hva hun egentlig mente var svaret at det handlet om å styrke sin indre motstandskraft, inkludert demokratiske verdier. Fortsatt kan det virke ullent så vi må til et annet nordisk land for å finne svaret, nemlig til Finland.

I møtet mellom de nordiske statslederne tidligere i år snakket den finske presidenten Alexander Stubb om hvordan vi som nordiske folk må «oppruste mentalt» ved å gjenoppdage og forankre oss i felles verdier. Ifølge den danske historiker Michael Böss var det Stubb som først formulerte tanken om «åndelig opprustning», og hans budskap peker mot en dypere verdibasert beredskap: tillit, medmenneskelighet og fellesskap. Böss mener Stubb tilhører en dannelsestradisjon blant finske politikere, som går helt tilbake til Finlands selvstendighet i 1917.

Finland er ikke bare kjent for sin militære beredskap. Landet er i åtte år på rad kåret til verdens lykkeligste. Det skyldes ikke materiell velstand alene, men en kulturell forankring i fellesskap, tillit og mening. Det er ikke tilfeldighet at den finske presidenten avslutter sin nyttårstale med å be om Guds velsignelse. Det er han alene om i Norden, med unntak av den danske kongen.

Enkelte reagerer på begrepet «opprustning». Blant dem er den danske radioprofilen og samfunnsdebattanten Esben Kjær og teologen Lotte Mørk som i et felles innlegg i danske aviser hevder det vi egentlig heller trenger er «avrustning». Kjær, som deltar på årets Protestfestival, mener problemet i vår tid er at vi har gjort oss selv til guder i eget liv. Hans budskap er dette: Vi må vende oss bort fra oss selv – og mot hverandre. Og ikke minst: vi må våge å vende blikket oppover. Selv fant han troen etter å ha mistet et barn i kreft.

Sogneprest Kristian Østergaard beskriver mangelen på åndelighet som et globalt problem, men peker også på tegn til håp: Flere unge søker mot kirken og mot Gud. Eksempler som Ayaan Hirsi Ali, Jordan Peterson og artisten Nick Cave vitner om en bevegelse mot tro blant mennesker som tidligere tok avstand fra den. I Norge skrev Frank Rossavik nylig i Aftenposten at «verden er blitt så sprø at de unge søker mot gudstro».

Den svenskfinske kulturantropologen Mikael Kurkiala, som kommer til Protestfestivalen, sier at i «det dypeste dypet, eller oppe i himmelhøyden, finnes det punkt som forankrer og gjør oss delaktige i universet». Disse ideene er ikke nytenkning pakket inn i moderne språk. Tvert imot, dette er eldgammelt, men har vært fremmed i vår tid. I stedet for å hente styrke fra fellesskapet, søker vi kontroll. I stedet for overgivelse, søker vi selvhevdelse. Men vi har ikke kontroll. Livet er skjørt, og det eneste vi virkelig rår over, er hvordan vi oppfører oss mot hverandre.

Filosofen Blaise Pascal sa allerede på 1600-tallet at «erkjennelse av Gud uten erkjennelse av elendigheten er hovmod. Erkjennelse av elendigheten uten erkjennelse av Gud skaper fortvilelse».

Det å stå sammen har alltid vært et mål og en drøm, men har like lenge vært et tilsynelatende uoppnåelig mål. Coldplay synger i deres låt «We Pray, som kom ut i fjor, om en bønn for håp, rettferdighet og en bedre verden. Det er en bønn som høres stadig oftere – både i kirker og i hverdagen.

Lege og forfatter Ingvard Wilhelmsen, som også gjester Protestfestivalen i høst, sier ofte: «Vi er små, hjelpeløse mennesker som prøver å mestre en verden vi ikke kan kontrollere. Åndelig opprustning handler ikke om å få mer makt, men om å gi slipp på den. Det handler om ydmykhet, tillit og overgivelse.

Til høsten er det stortingsvalg. Kan vi håpe at de som skal lede landet, også tør sette ord på den lengselen mange bærer, en lengsel etter «åndelig opprustning»? - samt en ny bevissthet om verdier, fellesskap og kanskje også – tro?