Europa må våkne, tiden for naivitet er over

Trump og Vance ønsket å fremstå som sterke, men avslørte i stedet sin egen usikkerhet og smålighet da de ble konfrontert av Zelenskyj med sannheten: Putin forstår kun makt. Det burde ikke være kontroversielt. Likevel reagerte de med sinne da Zelenskyj, som leder et land i krig, påpekte nettopp dette. Som om de var mer opptatt av å markere dominans over sin gjest enn å konfrontere den virkelige trusselen.

Denne typen fornektelse har ikke vært forbeholdt Washington. I flere tiår har Europa vært ledet av en åndselite som har vært fryktelig naive og altfor liberale når det gjelder konsekvensene av retningsvalget for verdensdelen vår. Man har trodd på og satset alt på at mer handel, globalisme og diplomati alene kunne sikre stabilitet, mens realpolitikk har blitt nedprioritert. Resultatet? Vi står nesten uforberedt overfor de største sikkerhetstruslene siden den kalde krigen. Og det har ikke manglet på advarsler. Putin signaliserte allerede i 2007 at Russland ville utfordre den vestlige orden. Georgia-krigen i 2008 var første prøvestein. Annekteringen av Krim i 2014 viste at Vesten ikke hadde mot til å stå opp mot Kreml. Og i 2022 ble vi igjen tatt på sengen da Russland iverksatte fullskalainvasjonen av Ukraina. Hver gang har reaksjonen vært for svak, for sen og for lite målrettet. I stedet for å bygge opp forsvar, styrke NATO og ta maktpolitikk på alvor, har Europas ledere hatt fokus på symbolpolitikk ledet an av en ensidig, overambisiøs og ineffektiv klimasatsing. Gode intensjoner, ja, men som Henry Kissinger sa: Power without real power is nothing but hot air.

Hva «gir» Trump oss? Han har tvunget Europa til å innse at den amerikanske sikkerhetsgarantien ikke kan tas for gitt. NATO står militært sterkere enn på lenge, men politisk er alliansen mer skjør enn noensinne. Store deler av de vest-europeiske forsvarene lider fortsatt av kronisk underfinansiering. Store vestlige militære operasjoner er ikke mulig å utføre uten at USA er med. Mens vi har sovet, har Kreml lykkes med sin langsiktige strategi om å splitte Vesten.

Hvis ikke Norge og vår del av verden nå setter økonomisk makt, industriell kapasitet og sikkerhet først, risikerer vi ikke bare å miste den amerikanske sikkerhetsgarantien, men også å frarøve oss vår egen globale strategiske posisjon. Da står vi alene og må føye oss etter andres prioriteringer.

Samtidig vokser en enda større utfordring i horisonten: Kina. For å stanse Kinas ekspansjon og bevare en stabil verdensorden, må Europa og USA stå sammen. Det krever at Europa endelig forstår hva som faktisk er viktigst: styrke NATO, ruste opp, og bli en reell maktfaktor i verdenspolitikken. Alternativet er at vi heller ikke denne gangen våkner, og må betale en enda høyere pris.