Fattigdomsspiralen

NRKs reportasje om boligkrisen i Spania, forteller om hvordan internasjonale fond og nasjonale myndigheter sammen har gjort boligen til et spekulasjonsobjekt.

Mennesker som har bodd hele liv i samme gård kastes ut, fordi eierne krever høyere avkastning, og lovverket beskytter eiendomsretten til investorer sterkere enn retten til å bo.

Vi bør lese historien fra Spania som et varsel.

Norske byer er annerledes enn Madrid. Vi har fortsatt tid til å gjøre noe. Når internasjonal kapital først får fotfeste i boligmarkedet, er det vanskelig å reversere.

Selveierlinja hos oss demmer opp for de største oppkjøpene, og øyeblikksbildet er at selveierlinja styrkes i enkelte byer som en følge av at investorer selger ut utleieleiligheter.

På sikt er det likevel lite som hindrer fond fra å kjøpe nye utleiebygg og studentboliger som kommer for salg.

Flere av de store eiendomsaktørene i Norge er kapitalforvaltere med krav til avkastning. Både investorer og boligkjøpere med høy belåningsgrad (mye gjeld) ønsker økende boligpriser, for å beskytte sin investering.

Boligen er også i Norge blitt et spekulasjonsobjekt. Utviklingen gir grunn til uro.

Hvem som eier byen, er ikke kun et spørsmål om formelt eierskap, men handler om makt til å bestemme over svært viktige sosiale spørsmål.

Makt som utøves uten samfunnsansvar, og med stor avstand mellom de som bestemmer og de som bor, vil skape motsetninger og føre til uro.

På et tidspunkt vil nok også norske leietagere kunne ta til gatene i protest.

Det er klart at vi må bygge mer. Men for hvem? Skal politikere fortsatt overlate boligpolitikken til markedet og bygge flere investeringsobjekter, eller skal politikere være med å sikre trygge hjem for alle?

Markedet alene kan ikke løse boligkrisen. Det viser erfaringen fra Spania.

En økende andel av befolkningen kommer ikke inn i boligmarkedet, og må bruke en vesentlig del av inntekten på å leie bolig. Disse befinner seg i en fattigdomsspiral.

Norge trenger en tredje, ikke-kommersiell boligsektor. Ikke for å erstatte markedet, men for å skape bedre balanse i boligsektoren.

En tredje boligsektor – boliger eid og drevet uten utbytte – ligger et sted mellom de kommunalt eide boligene som fordeles etter sosiale kriterier og det kommersielle markedet.

En tredje boligsektor er åpen for såkalte vanlige folk, men uten at investoravkastning styrer husleien.

Slike modeller finnes i deler av Europa, for eksempel i Danmark med allmennyttige boliger og i Wien, der rundt halvparten av innbyggerne bor i ikke-kommersielle boliger.

I flere europeiske byer utgjør non-profit og kooperative boligsektorer en betydelig del av boligtilbudet.

De spiller en særlig viktig rolle for eldre, studenter, enslige og andre i sårbare situasjoner, som ofte faller mellom de kommunale ordningene og det ordinære markedet.

Boligen er for viktig til å bli overlatt til markedet alene. Politikere i Norge valgte å deregulere på 80-tallet. Nå har til og med EU satt boligkrisen på dagsorden.

Også hos oss må politikere igjen ta ansvar.