Det skulle bare være en vanlig legetime.
Men det var lite som var normalt med den.
Det var 2018, og Marie Lunde (45) hadde «flydd ned» helsevesenet på grunn av mange år med magetrøbbel.
På en utredning ble det oppdaget at noe var galt med tynntarmen. Hun behøvde en operasjon.
Etter en CT-undersøkelse skulle Lunde inn på en time for å høre mer om den forestående operasjonen. Det var alt.
Lunde ante fred og ingen fare. Hun hadde heller ikke fått beskjed om at hun burde ha med seg en pårørende. Timen skulle vare i maks 20 minutter.
– Så jeg møtte opp på legekontoret. Der sa legen: «Det er nok kreft», sier Marie Lunde.
Ned på dypet
Den da 38 år gamle småbarnsmoren hadde fått nevroendokrin kreft (NET). Det er en sjelden krefttype som oppstår i hormonproduserende celler.
Fakta: Nevroendokrin kreft (NET)
- Nevroendokrin kreft er en sjelden kreftform som oppstår i hormonproduserende celler som styrer mange av kroppens funksjoner.
- Nevroendokrine svulster kan i utgangspunktet oppstå i de fleste av kroppens organer, og oftest i fordøyelsessystemet.
- Symptomene varierer ut ifra hvor svulsten er lokalisert. Sitter den i tarmen, kan man få magesmerter og diaré. Sitter den i lungene, kan man få hoste, blodig spytt og lungebetennelser. Man kan også få «rødme» i ansikt og på overkropp, selv om man ikke er varm.
- Noen får bare vage symptomer som slapphet, vekttap og generell sykdomsfølelse i kroppen.
- Behandlingsformene som brukes er kirurgi, medikamentell behandling, cellegift, strålebehandling og leverembolisering.
- Den eneste måten denne krefttypen kan kureres på er ved at alt svulstvev opereres ut. Dette er ikke mulig dersom kreften har spredt seg for mye. Videre behandling blir da å hindre at svulsten eller svulstene vokser videre.
Kilde: Carcinor og Kreftforeningen.
Ifølge NET-kreftforeningen Carcinor kan de fleste pasienter leve med dette i 10-15 år, og i noen tilfeller mer enn 20 år. Imidlertid viste det seg at Lunde hadde utviklet metastaser (kreft som sprer seg) i leveren. Det forverret prognosen betraktelig.
Sjokket traff som en tsunami. Hun ble dratt ned på dypet. Men Lunde klarte likevel å tenke én ting:
«Jeg må prøve å holde meg samlet».
«Det er kreft, ja?», husker Lunde at hun sa til legen. Samtidig begynte det å pipe i ørene hennes. Hun fikk en stikkende følelse i brystet. Stressutslett.
Lise hadde ett ønske – så skjedde det utenkelige
Likevel prøvde Lunde å konsentrere seg om legen. Hun ville jo vite så mye som mulig om fremtiden.
– Men det var ikke tid til å stille spørsmål. Det beklaget legen veldig, men hun trengte informasjon fra meg isteden, sier Marie Lunde.
– Det var en ganske traumatisk opplevelse.
Hun husker at hun kom seg vekk derfra. At hun tok bussen til jobb. Hun husker også telefonsamtalen hun ikke tok til mannen sin.
– Det var som å skulle knuse hjertet til noen, det å ringe og si at man har fått en potensielt dødelig diagnose.
Isteden ble hun sittende og stirre på den svarte skjermen. Tankene gikk til mannen. Til barna: en på sju måneder og en på to år.
Marie Lunde fikk erfare det mange har erfart før henne: hvor fort livet kan ende.
«Jeg har hatt et bra liv»
Mens hun fordøyde legens beskjed, skylte et savn over henne. Men savnet var ikke etter de store og spesielle tingene.
– I en sånn situasjon lengter du ikke etter å dra ut og se verden. Du lengter bare etter det normale. Det å kunne sitte i timevis og se på at ungene dine sover.
Oppi desperasjonen og håpløsheten, klarer hun å ha én klar tanke:
– «Jeg har egentlig hatt et bra liv», tenkte jeg. Det var ikke så mye sorg for min egen del som det var for barna mine, sier hun.
Senere ble det gjennomført en stor operasjon i tynntarmen og deretter fjerning av nok en metastase fra hoften.
Lunde husker ennå hvor slitsomt det var med de unnvikende blikkene. De høflige SMS-ene fra folk som aldri kunne forstå hva dette innebar.
«Dette skal gå så bra!»
«Du er så sterk!»
Hun visste at de mente godt, men hun hadde jo behov for å prate skikkelig ut om det hun gikk gjennom.
Hun begynte å føle seg som en byrde for sine nærmeste. Noen dager traff en bølge av redsel henne: Hva om mannen hennes forlot henne? Hvem orket vel å leve med noen som hadde fått en dødsdom?
– Heldigvis orket han jo det.
En ny sjanse
I 2023, etter fem lange, vonde år, åpnet det seg en mulighet for tobarnsmoren:
– En dyktig lege på Rikshospitalet fortalte at det kanskje fantes en mulighet for meg: en levertransplantasjon.
Lunde beskriver leveren sin den gang som «en rosinbolle av kreftklumper». Ett års tid etter legens beskjed, fikk hun vite at hun var kandidat for en slik transplantasjon.
– Det var jo ikke en prosess jeg kjente til. Det er en kjempeoperasjon. Du må leve på medisiner resten av livet. Du risikerer å bli ufør og ha masse plager. Man leser seg opp på alt som kan gå galt, innrømmer 45-åringen.
På det tidspunktet hadde småbarnsmoren på et vis blitt vant til å ha uhelbredelig kreft. Hun hadde fått beskjed om at hun «fint kunne leve i ti år til».
– Men det er selvfølgelig ikke mye i mine kjære barns liv.
Lunde takket ja til operasjonen. Parallelt med sykehusopphold og mammaliv begynner hun å skrive en roman.
På mobilen.
Romanen «I fjerde stadium» er inspirert av egne opplevelser. Hvordan alle rundt den kreftrammede blir påvirket av hva som skjer. Å leve i en varig krise.
– Å ha kreft er veldig ensomt. Bare de i samme situasjon forstår hva det innebærer. Så jeg hadde behov for å skrive denne boka, for egen bearbeiding og for å formidle til andre at «jeg ser dem, og jeg vet hva du går gjennom», sier hun.
Gleden i de små ting
I dag er Marie Lunde etter all sannsynlighet kreftfri, mye takket være levertransplantasjonen.
– Jeg fikk en lever av en person jeg ikke aner hvem er, men som jeg er evig takknemlig for.
Hun må ta tretten piller hver eneste dag – resten av livet. Helsa blir kanskje aldri helt som før.
Men hun har lært – og vil fortelle andre – at det finnes vekst og muligheter i enhver krise.
Lengselen hun hadde etter en normal hverdag har hun tatt med seg senere.
– Man må ikke bare leve på de ekstraordinære øyeblikkene. Det vanlige er så verdifullt. En dag med klesvask hjemme når det regner ute kan også være en fin dag, sier Lunde.


















English (US) ·