Fjellene som gjorde Tour de France udødelig

Fjellpasset Col du Galibier nær Grenoble er ofte det høyeste punktet i Tour de France. Foto: Daniel Cole / AP / NTB

De skulle selge dagsaviser, men ble stedet for Tourens største myter.

Da Tour de France startet i Barcelona lørdag, visste rytterne allerede hva som venter mot slutten. Både fredag 24. og lørdag 25. juli ender etappene på Alpe d’Huez – først opp de berømte 21 hårnålssvingene, deretter fra den andre siden via Col de Sarenne. Aldri før har Touren hatt to målganger på Alpe d’Huez – selve symbolet på det moderne Tour de France.

Det er vanskelig å forestille seg Tour de France uten fjellene. Men for de første deltakerne var selve ideen nærmest vanvittig.

Touren ble oppfunnet i 1903 for å selge avisen L’Auto. I 1905 sendte arrangørene rytterne opp Ballon d’Alsace, den første virkelig store fjellovergangen i rittets historie. René Pottier passerte først over toppen. Det skapte enorm interesse. Fjellene ga arrangørene det folk ville lese om: sensasjon, lidelse og helter.

Fem år senere ventet de høye Pyreneene. På vei over Col d’Aubisque hylte den senere sammenlagtvinneren Octave Lapize «Mordere!» til arrangørene. Det som for leserne var stor underholdning, ble av rytterne opplevd som et overgrep.

Likevel var arrangørene i ferd med å skape grunnformen for Tour de France: det ensomme mennesket i kamp mot det umenneskelige.

Franske fjell var tidligere steder for gjetere og smuglere. Nå ble de sportsarenaer. De franske fjellovergangene har i løpet av de over 100 årene som er gått, fått sine helter og tragedier. Col d’Aubisque, der Thor Hushovd klorte seg over for å ta etappeseieren, senere kjent som «Mirakelet i Lourdes», og Luz Ardiden-fjellet, der Dag Otto Lauritzen erobret Norges første Tour-etappe.

Dag Otto Lauritzen vant den 14. etappen opp til Luz Ardiden i 1987. Dette var første gang en nordmann vant en etappe i Touren. Foto: Charles Platiau/Reuters / NTB

Men før fjellene ble folkefester og TV-underholdning, var de øde og nesten usynlige. Det kom aller tydeligst frem i 1919, da Tour de France ikke hadde vært arrangert siden 1914. Det var bare et drøyt halvår siden våpnene stilnet på Vestfronten. Flere tidligere Tour-vinnere var drept i krigen, og mange av rytterne som stilte til start, hadde vært soldater. Arrangøren viste dem ingen nåde.

De ble sendt rundt Frankrike på veier som var blitt forsømt under krigen, og med mangel på utstyr og reservedeler. Fjellstiene som tidligere utgaver av Touren hadde bidratt til å utbedre, var brutt ned av vær og manglende vedlikehold. Av de 67 rytterne som startet, kom bare 11 tilbake til Paris – og en av disse ble disket. 1919-utgaven fikk dermed både den laveste gjennomsnittsfarten og færrest fullførende ryttere.

I fjellene var det knapt tilskuere. Det fantes ingen TV-kameraer, ingen reklamekaravaner og ingen målportal på toppen. Rytterne kjempet seg opp stigninger som i dag knapt ville blitt godkjent som veier. På toppen var eneste belønningen at veien begynte å gå nedover.

Etter fjellene fortsatte 1919-rittet gjennom områdene der Vestfronten hadde ligget. Landsbyer var ødelagt, jorden gjennomhullet av granater og veikantene fulle av kors. Det var knapt et sykkelritt, men et sørgetog gjennom ruinene etter en krig der menneskeliv hadde mistet verdien. Slik fikk Tourens idé om mennesket mot elementenes overmakt sin mørkeste og reneste form i 1919.

Rytterne syklet ikke bare mot fjellene, avstandene og været. De syklet gjennom restene av den verden de selv hadde overlevd, der fjell ennå ikke var en arena, men hindringer på veien mot et mål som lå langt borte. Lenge ble det betraktet som uhørt å avslutte en etappe på toppen.

Det forandret seg i 1952. For første gang lot arrangørene en Tour-etappe ende på toppen av en stor fjellstigning: Alpe d’Huez. Italieneren Fausto Coppi vant overlegent. Arrangørene flyttet nå de ensomme prøvelsene opp på en scene. Publikum kunne se rytterne brytes ned helt frem til målstreken.

Fausto Coppi foran franske Jean Robic på vei opp Alpe d’Huez 4. juli 1952. Foto: Anonymous / AP / NTB

Forsøket ble ikke straks en tradisjon. Touren vendte først tilbake til Alpe d’Huez i 1976, men målgang på toppunktet var kommet for å bli. Det samlet det største dramaet til den siste halvtimen: perfekt for TV. Angrepene kom mens millioner satt foran skjermene, og kameraene kunne fange hvert rykk, hvert sammenbrudd og hvert ansikt forvridd av smerte.

Fjellene var ikke lenger bare prøvelsen; de ble essensen av rittet.

Siden har Touren og fjellene vært uløselig knyttet sammen. Fjellsidene er ikke lenger øde. De fylles av bobiler, flagg, kostymer og tilskuere som har marinert seg i dagevis. Der rytterne i 1919 møtte vestfronten, sykler dagens deltakere gjennom en vegg av mennesker.

Også selve syklingen er forandret. Dagens ryttere har lette karbonsykler, perfekte veier, følgebiler, ernæringseksperter og vitenskapelig styring av hver eneste watt. Likevel opphever ikke teknologien møtet mellom kroppen og bakken.

«Det jeg trodde skulle bli en drøm, minnet i stedet mer om et mareritt preget av smerte, utmattelse og skuffelse», forteller tidligere proffsyklist Mads Kaggestad i forordet til boken «Drømmenes fjell».

Når rytterne i juli nærmer seg Alpe d’Huez for andre dag på rad, vil alt rundt dem være annerledes enn i 1919. Veiene, syklene, publikum og kameraene tilhører en annen verden.

Men grunnbildet er fremdeles et menneske på en sykkel og en bakke som tilsynelatende aldri tar slutt. Og smerten er den samme.

Geir Stian Ulstein er forfatter av romanen «Tour DØ France» og «Drømmenes fjell».