Flertall for å etablere et fritt og selvstendig Palestina

Det betyr at de to statene praktisk talt har sammenfallende grad av aksept blant de 193 medlemsstatene i verdensorganisasjonen.

FNs generalsekretær har uttalt at det er på tide å opprette en egen palestinsk stat, ikke som en belønning, men som en etablert rettighet. Han understreker at i dag er en tostatsløsning det eneste realistiske og rettferdige. En løsning med én stat eller en videreføring av dagens situasjon der palestinerne er nektet like rettigheter og lever under israelsk okkupasjon, er uakseptabel og dessuten ulovlig i henhold til folkeretten.

Generalsekretæren ønsker at medlemslandene skal iverksette alle nødvendige tiltak for å gjøre en tostatsløsning til virkelighet slik at palestinerne omsider får oppfylt sine rettigheter, som ble entydig etablert for mange, mange år siden.

Allerede i 1917 fastslo Storbritannia overfor sionistene i Europa ved Walter Rothschild at et eventuelt «nasjonalt hjem» for jøder ikke skulle omfatte hele Palestina. Hensynet til kristne og muslimer, som utgjorde et flertall på rundt 90 pst. av befolkningen på den tiden, ble søkt ivaretatt med dette klare forbeholdet i støtteerklæringen: «(ellers er det) klart forstått at ingenting skal gjøres som kan skade de sivile og religiøse rettighetene til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina». Dette punktet i Balfour-erklæringen er systematisk oversett og sabotert, i første omgang av de innvandrende sionistene, så ved jødenes proklamering av staten Israel og siden av etterfølgende israelske styresmakter.

I stedet for å innfri løftet om arabisk selvstyre, beholdt Storbritannia kontrollen over Palestina etter første verdenskrig. Dermed falt bestrebelsene på å etablere en palestinsk stat sammen den gangen.

I 1922 erklærte den britiske regjeringen enda en gang at ikke hele Palestina skulle omdannes til et hjem for jøder, men at et slikt hjem skulle finnes innenfor mandatområdets grenser, med andre ord en deling av Palestina i én arabisk og én jødisk del. I 1937 anså britene at området burde deles med en jødisk stat begrenset til 20 pst. av arealet – med fordrivelse av den arabiske befolkningen fra den delen av Palestina som konsekvens.

I 1939 satte britene en øvre grense for innvandring av europeiske jøder på 75.000 de neste fem årene. Deretter skulle tallet fastsettes etter arabisk samtykke. Etableringen av den palestinske staten skulle vurderes i løpet av en tiårsperiode.

29. november 1947 vedtok FN en anbefaling, som ikke var juridisk bindende, men som forutsatte etableringen av to stater i Palestina. Et mindretall stemte for én forent, demokratisk stat. Palestinerne, som utgjorde ca 70 pst. av befolkningen, fikk beholde 44 pst. av arealet til sin stat, og anså derfor skissen som urettferdig og avviste anbefalingen.

Fra desember 1947 iverksatte sionistene en militær kampanje for å sikre kontroll over installasjoner og posisjoner som ble gradvis evakuert av britene som hadde oppgitt mandatområdet. Formelt hadde britene ansvar for lov og orden i Palestina frem til 14. mai 1948, men de britiske styrkene mistet gradvis kontroll etter hvert som tilbaketrekningen førte til at den militære evnen ble redusert. I hele 1947 ble 60 britiske soldater drept i Palestina. Tapstallet frem til mai 1948 økte til 114. Det ble umulig å sørge for nødvendig beskyttelse av sivile i hele området, og situasjonen utviklet seg til borgerkrig mellom sionister og palestinere.

Fra 2. april 1948 intensiverte sionistene sin innsats planmessig og okkuperte mer enn 100 arabiske landsbyer, noen ble ødelagt, noen besatt – og innbyggerne fordrevet. Dermed startet sionistene etnisk rensing i landsbyer og bykvartaler som lå i områder de ønsket å integrere i en fremtidig jødisk stat. Den kanskje best kjente av disse aksjonene er angrepet på og massakren i den arabiske landsbyen Deir Yassin i april 1948 som lå utenfor det fremtidig tiltenkte israelske området.

Samme dag som høykommissæren og de siste britiske styrkene forlot Haifa, erklærte Den jødiske agenda staten Israel for opprettet i samsvar med FNs delingsplan for Palestina. Nabolandene, Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria gikk til angrep på Israel, ikke for å hjelpe palestinerne i kampen for en egen palestinsk stat; de var motivert av egne interesser.

Sionistenes organisering, planlegging og militære kampanje førte til at rundt 750.000 palestinere mistet sine hjem. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen, og Israel har siden nektet dem å komme tilbake.

Hendelsene i 1947/48 førte til ødeleggelse av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet og opprettelsen av staten Israel.

Tiden er for lengst inne for verdenssamfunnet til å iverksette alle nødvendige tiltak slik at palestinerne endelig kan få oppfylt sine lovede rettigheter – slik også et massivt flertall av FNs medlemsland nå forutsetter.