– Folk dukker opp i sosiale medier og så dreper de dem

«Stillhet!»

Ropet sprer seg lynraskt fra person til person i folkemengden. Det skjer når noen tror de har hørt noe der inne: Et tegn på at det fortsatt kan være liv, selv om det blir mindre sannsynlig for hver dag som går.

Scenene som utspiller seg er utrolige. Med bare hender, enkle verktøy og livet som innsats kjemper de en desperat kamp mot klokka for å finne sine kjære etter katastrofen.

Etterhvert som dagene har gått, kjemper de fleste av dem for å unngå at de de er glade i smuldrer opp og forsvinner i bygningsmassene. De vil hente dem ut selv om de er døde.

Det er død og fortvilelse i lufta. Men også raseri og frykt.

Flere av de som er der uttrykker det overfor VG, men nesten ingen av dem tør å bli tatt bilde av.

Flere i folkemengden rundt kommer litt nærmere, i håp om at noen kan ha blitt funnet.

Men etter en noen minutter, gir de klarsignal for at aggregatet kan startes igjen. De fant noe, men det var et lik.

Det er ikke den eneste døde personen som blir gravd frem fra det store bygnings­komplekset mens VG er der.

I kontrast til enkelte andre ødelagte nabolag VG har gått gjennom i La Guaira, er det få redningsarbeidere i offisielle drakter her. De fleste er vanlige folk med utstyr og beskyttelse de har satt sammen selv.

Noen hundre meter unna, i et annet nabolag, har VG sett et titalls letemannskaper fra flere ulike land lete etter én antatt omkommet gutt. De sier de har vært der i over en uke. Naboene der hvisker om at gutten kommer fra en viktig familie, og at det skal være grunnen til det store oppbudet av maskiner og hjelpemannskaper. VG kan ikke uavhengig bekrefte dette.

Men i dette nabolaget, med noen av de største ødeleggelsene i La Guaira, er det mange som kjenner på en følelse av urettferdighet. Og det er ingen som kan svare på hvor mange voksne, barn og gamle som ligger i ruinene.

Bygning etter bygning bakover i landskapet er rast, men ligger lagvis i betongskiver, som hvert øyeblikk ser ut til at de kan gli videre utover fra siden.

Lukten av død sterk, og den setter seg i alt. Det har gått nesten to uker etter jordskjelvet, og temperaturen har flere ganger vært over 30 grader.

– Det er en kraft i oss – til tross for alt, sier Amancio (36) til VG.

– Til tross for mangelen på maskiner, så støtter vi hverandre. Ingen myndigheter har brydd seg, men vi er fortsatt her for å hente ut våre kjære

Han leter etter nevøen sin. Hvis han er død, vil han ikke at han skal bli borte i ruinene, og senere fraktet videre til en søppelplass sammen med bygningsrestene.

En av de som har sett etter nevøen sammen med ham, er Juan Daniel (29).

– Det er vanskelig, du må risikere livet for å redde andre. Vi kravler inn som kobraer til vi kommer til kroppene. Det er ikke lett, og man blir også redd for å at man selv skal bli sittende fast, sier han.

– Men noen må gjøre det. De kan ikke bli liggende.

For noen av de som deltar i redningsarbeidet har det vokst et sinne gjennom uken som har gått etter jordskjelvene.

VG har snakket med flere personer som er rasende på myndighetene, men ikke ønsker å intervjues om det.

De peker på at det stort sett var naboer og familier som reddet hverandre ut under det første kritiske døgnet, det riktig koordinasjon og utstyr kunne reddet mange liv.

Offisiell hjelp har kommet, men flere mener noen områder ble prioritert høyere enn andre da den først gjorde det. De sier utstyr ikke kommer frem, og at det går tregt. Hadde de fått hjelp raskere, mener de at de kunne gjort mer for å vinne kampen mot klokken og redde sine kjære.

Men i Venezuela er det farlig å kritisere myndighetene for hardt.

Rundt området redningsarbeidet foregår har det samlet seg en folkemengde. Noen venter på svar fra de som leter, og noen tar en pause i arbeidet.

En av dem er en mann i 20-årene som sitter og stirrer ut i luften med en hjelm i fanget. Han har på støvmaske, og en hettegenser dekket i et tykt lag med støv.

– Denne regjeringen er motbydelig. De har ikke gjort noenting. Vi gjør alt. Jeg kan si det til deg, men hvis dere tar bilder av meg så leter de etter meg og kidnapper meg eller dreper meg, sier mannen til VG.

Han viser til den frivillige redningsarbeidereren Wilmer Antonio Rojas, som gikk viralt for å ha skjelt ut regjeringen og myndightene for ikke å klare å levere hjelp og utstyr.

Så ble han borte . Flere har skrevet i sosiale medier at de skal ha sett ham bli tatt av politiet natt til torsdag, og at ingen har hørt fra ham siden.

– Folk dukker opp i sosiale medier og så dreper de dem, i stedet for å hjelpe oss, fordi vi lever i et diktatur, sier mannen i 20-årene, og tar på seg hjelmen for å gå tilbake til ruinene.

Les mer fra jordskjelvet i Venezuela: