Nå går ikke jeg lengre under det som defineres som «Ungt utenforskap i arbeidslivet», i og med at jeg nylig har bikket inn i de gyldne 40. Men jeg har selv vært der.
Grunnet medfødt syndrom, enda flere følgeplager gjennom årene og lang tids erfaring på helsefronten, har jeg vært i NAV-systemet siden 19-årsalder.
Det var flere gode grunner til at uføretrygd var løsningen for min del og en hvilepute når sykehuslivet, operasjoner og helsa tok helt overhånd. I periodene hvor jeg har rukket å holde, ikke bare hodet over vann, men også armene, så har alltid drømmen om «å bli noe» vært til stede. Bli noe mer enn bare å være syk. Jeg har vært innom noen småjobber som ekstrahjelp i butikk, gjennomgått kurs, osv, men alt i en begrenset tid eller overskudd. Lyst og vilje har så absolutt vært til stede, men når batteriet er på minussiden etter få timers arbeidsdag, går reservetanken til slutt tom den også. Og en lang periode for å hente seg inn igjen er det som venter. Ingen vinner på det, verken meg eller familien.
Jeg har over flere år tenkt at noen må jo kunne ha bruk for meg og restarbeidsevnen jeg har? Er det virkelig meningen at jeg bare skal sitte her og ikke kan brukes til noe? Samtidig har jeg full forståelse for at denne uforutsigbare helsa ikke er like lett å regne med og å ansette for hvem som helst ute i arbeidsmarkedet. At CV’n er ganske snau og med kun grunnskole i bunn hjelper ikke det heller.
Tilfeldigheter (les: svigerinne som jobber i NAV) gjorde at i 2020, midt i lockdown, dukket muligheten og en ledig VTO-plass i kommunen (Koordinerende og helsefremmende enhet) opp. Jeg, som aldri hadde hørt om ordningen før, syntes det hørtes for godt ut til å være sant. Jeg begynte på noen få prosent og med få enkle arbeidsoppgaver, før jeg til slutt var oppe i 40% arbeidsstilling og med et enda større arbeidsområde.
Èn ting er å ha noe å gå til og en liten bonus i lønn ved siden av uføretrygden, men jeg fikk endelig bidra med noe i samfunnet, bli en del av et arbeidsmiljø og føle en tilhørighet. Føle at det er behov for en. Bare det å endelig bli invitert med på julebord (det julebordet i NAV-systemet er ganske så ensomt) føles også ganske stas. En så vanvittig meningsfull hverdag og samtidig kunne ha kapasitet og overskudd når jeg kommer hjem etter endt arbeidsdag. Alt dette hadde ikke vært mulig uten 100% tilrettelagt arbeid eller i hvilken som helst jobb - det kan jeg med sikkerhet si.
Og, om ikke jeg har en imponerende CV, så sitter jeg på en livserfaring jeg opptil flere ganger har fått dra nytte av i ulike situasjoner.
Det siste drøye året har jeg attpåtil gått over i forlenget vikariat og med ordinær lønn med lønnstilskudd. Noe som gjør at jeg for første gang i mitt liv har opptjent feriepenger. Det som sikkert oppleves som en selvfølge for de fleste, oppleves ganske stort for meg - og fortsatt må jeg noen ganger ta meg selv i å tro at det er for godt til å være sant, her jeg står nå. Det er nesten så jeg holder pusten.
Gjennom de siste 3,5 årene har jeg også vært gjennom flere operasjoner som ikke har gått helt etter planen og det har vært enorme store påkjenninger fysisk, men ikke minst psykisk. Jeg tør å påstå at hadde det ikke vært for jobben å gå til, et sted å kunne vende blikket utover og få tankene over på noe annet, en fantastisk imøtekommende sjef og fine kollegaer, så hadde jeg ikke klart å holde meg flytende som jeg har gjort. Jeg har droppet sykemeldinger for så å heller gå på jobb, nettopp fordi det har vært mye bedre for meg enn å sitte hjemme med blikket vendt innover og la tankene få ta overhånd. Er det noe jeg har lært etter flere år på hjemmebane, så er det at å være i arbeidslivet er helsefremmende på så mange måter. De færreste har godt av å sitte hjemme over så lang tid.
Veien jeg har gått til nå har gitt meg så uendelig mye takknemlighet, mestringsglede og en stolthet jeg sjelden tidligere har kjent på. Å møte ungene i døra hjemme etter at mamma kommer hjem fra jobb - bare det gjør mye med livskvaliteten til et menneske.
Jeg er ganske sikker på at det sitter mange der ute i lignende situasjon som min. Som drømmer om å være en del av noe, å kunne ha en fot inn i arbeidslivet. Noen tør kanskje ikke drømme en gang, for hvem skal tørre å satse? Flere burde satse! At både unge og godt voksne med en restarbeidsevne får muligheten. Ikke alle higer etter fete stillinger og høye lønninger, noen er takknemlige for å bare føle en tilhørighet, mangfold og en inkludering i arbeidslivet. Her er det bare vinnere – arbeidsgiver som arbeidstaker, lommeboka og samfunnet.
Og så er jeg ganske sikker på at den psykiske helsen hos disse menneskene, og helsekøen, er tjent med det også.