For meg gir det dyp mening å få lov å være moren til noen

KRONIKK: For meg er det dypt meningsfullt å få være moren til noen. Det er godt å ha en flokk rundt seg, selv om det er hardt arbeid.

Vi må fremsnakke det å få barn, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock

I går skjedde det noe som fikk meg til å skrive min aller første kronikk. Det var hverken en dramatisk eller stor hendelse. Det var bare et øyeblikk – så kort at jeg fort kunne ha oversett det – men det ble i stedet sittende fast i meg hele dagen.

Etter å ha tenkt mye på denne opplevelsen, så fikk det meg til å ville si noe mer om et tema som kanskje gjelder alle oss som har barn eller ønsker oss barn. Noe som til syvende og sist også angår hele samfunnet. Snakker vi litt ensidig om det å få barn i 2025?

Jeg synes det har vært så mye fokus på hvor krevende det er, hvor lite en sover, hvor dyrt det er, hvor lite tid en har til seg selv og egne behov, karrieretap og alt det gøyale man ikke får gjort. Det snakkes om hvor mye enklere det var før og hvor vanskelig det er nå. Bare for å ha det på det rene. Jeg er ikke uenig.

Ikke selvsagt å få egne barn

Mye av dette stemmer. Det er krevende å få barn. Det stilles store krav til foreldre i dag. Vi skal gjøre ting riktig. Livet med barn skal liksom være sunt og bærekraftig og ikke minst balansert - hva enn alt dette betyr ? Mitt lille bidrag til samtalen er å løfte frem hvor uvurderlig det er å ha en flokk rundt seg. På alle plan – følelsesmessig, sosialt og eksistensielt.

For meg er det dypt meningsfullt å få være noen sin mor, selv om jeg innimellom er på nippet til å "klikke" av både unger, krav, Spond-varsler, den stadig dårlige samvittigheten og den evige bekymringen. For det handler også om å høre til. Å elske og å bli elsket. Å være med på å kunne gi et menneske et godt liv.

Det er egentlig bare det jeg vil minne oss på: at vi ikke må glemme hvor stort det er. Kanskje høres det svulstig ut? Kanskje til og med litt naivt? Men det er sant, mener jeg. Jeg har kjent på det både profesjonelt og personlig. De siste ni årene har jeg jobbet på Klinikk Hausken fertilitetsklinikk og fått være tett på mennesker som lengter etter barn.

Ingen dans på roser, men jeg liker dansen

Jeg har sett så mye tårer, håp, skuffelser og heldigvis gleden som strømmer gjennom kroppen, når det endelig klaffer. Det er ikke noe lite eller selvsagt over det å få barn – det er stort, dypt og livsendrende. Hjemme hos meg har jeg fire barn i alderen 14 til 24 år. 1 jente og 3 gutter. Helt ulike. Livet med dem har aldri vært noen dans på roser, men jeg elsker å danse likevel.

Og det er kanskje det jeg vil si: Selv med alt kaoset, bekymringene og uforutsigbarheten, så finnes det også noe så veldig fint i å være flere sammen. Vi bor i et av verdens rikeste land. Et av verdens beste land å bo i. Vi har velferdsordninger som mange bare kan drømme om. Kanskje er det på tide at vi minner hverandre på at vi bør ha råd – på så mange måter – til å ha flere barn.

Samfunnet er også helt avhengig av at fødselsraten går opp. Så hvorfor utsetter vi? Hvorfor nøler vi? Det handler om mye forskjellig, selvsagt, og ikke vet jeg alt, det er helt sikkert. Men i en tid der perfeksjon og vellykkethet er idealet, blir kanskje det å få barn noe veldig ukontrollerbart og en for stor risiko for idealet. Kanskje må vi snu på det?

Klemmen mellom søsken

Å få barn er å få en flokk, det er ikke en byrde. Så var det dette øyeblikket fra i går, da. Datteren min er snart 17 år, og jeg vil si hun er akkurat slik en helt vanlig, snart 17-åring skal være. Det sier i alle fall den anerkjente psykologen Hedvig Montgomery: hun elsker å ligge i sengen på (rote)rommet sitt, under dyna med Netflix, smågodt, sminke og venninner enten oppi senga eller konstant på høyttaleren - og for ikke å glemme, en god porsjon irritasjon og hevede øyebryn over sin mor og sin far. Hun vil ha fred!

Jeg veksler mellom å bekymre meg og om å minne meg selv på alt Hedvig sier om hvordan tenåringer er, og blir roligere. Men i går skjedde det noe. Hun kom ut av hulen sin. Ikke for å spise, ikke for å spørre om penger – men for å si ha det til storebror, som skulle tilbake til Bergen for å studere. Og den klemmen de ga hverandre… Den varte noen ekstra sekunder. Litt hardere. Helt ekte. Det er vel det som kalles søskenkjærlighet. Et lite øyeblikk som sa mye. Det er verdt det!