Forsker om diplomatlivet: – Jobbmuligheter og karrierer kommer først. Barn må tilpasse seg.

– Når man kjenner til det internasjonale expat-miljøet, er mye av det som kommer frem i Michael Kjelseths historie, ikke overraskende, mener forsker Ragnhild Bjørnsen.

Michael Kjelseth fortalte sin historie fra livet i den norske utenrikstjenesten i Aftenposten sist helg. Foto: Privat

Michael Kjelseth (37) fortalte nylig om en vond og grenseløs oppvekst i utlandet. Det var fest, dop og fyllekjøring.

En tidligere hjelpearbeider hadde ansvaret for ham mens moren jobbet ved ambassaden i Kabul og Teheran. I sommer ble mannen dømt for overgrep mot Kjelseth gjennom flere år. Han nekter straffskyld og har anket dommen.

– Dette er en tragisk historie der alt som kunne gå galt, skjedde, sier Ragnhild Bjørnsen.

Hun er førsteamanuensis i psykologisk antropologi ved Universitetet Innlandet. For noen år siden samlet hun inn 43 selvbiografiske historier fra voksne diplomatbarn i sitt doktorgradsarbeid.

– Michaels historie er ekstrem og grusom. Samtidig illustrerer den et større dilemma: Hvor mye ansvar skal arbeidsgivere som sender ansatte utenlands, ha?

Det tok nesten 20 år før Michael Kjelseth fortalte hva som hadde skjedd i utlandet. I sommer var det rettssak mot en tidligere hjelpearbeider i det internasjonale Røde Kors. Foto: Monica Strømdahl

– Karrierer kommer først

Selv vokste forskeren opp med foreldre som jobbet i FN-systemet og i bistandsorganisasjoner.

– Når man kjenner til det internasjonale expat-miljøetexpat-miljøetKommer av ordet expatriate. Beskriver en person som midlertidig eller permanent er bosatt i et annet land. Brukes ofte om arbeidstakere som har roller i internasjonale virksomheter og særlig om utstasjonerte medarbeidere., er mye av det som kommer frem i Michaels historie, ikke overraskende, sier Bjørnsen.

– Barna blir «seriemigranter». Grensene for hva som er lovlig, og normer for hva som er sosialt akseptert, blir mer diffuse når man er utenfor Norge. Når man i tillegg har diplomatpass eller immunitet, blir lover og regler enda mer utydelige. Signalene til lokale myndigheter er at de ikke kan røre deg og din familie, sier Bjørnsen.

– Vi ville ikke ha sendt hverken ansatte, partnere eller barn til utlandet hvis vi ikke hadde ment at bo- og arbeidsforholdene var forsvarlige, svarer Mathias Rongved.

Han er seniorrådgiver i Utenriksdepartementet (UD).

– På et lite knippe ambassader er det ikke tillatt å ha med familie nettopp på grunn av situasjonen i landet, legger han til.

Liv bak lukkede porter

Da Ragnhild Bjørnsen dykket ned i tidligere diplomatbarns historier, fortalte mange om en privilegert oppvekst. I hennes studie var det ingen historier om overgrep.

Men noen fortalte om omsorgssvikt, mangel på tilhørighet og hvordan det var å vokse opp med foreldre med rusproblemer. Og at det kunne være vanskelig å komme tilbake til Norge og opprettholde langvarige relasjoner som voksne.

– Store deler av disse barnas liv foregår bak lukkede porter. Det gir en usynlighet, sier Bjørnsen.

– Barn i expat-miljøet lever ofte i «gated communities»: boligområder og privatskoler bak høye murer, lukkede porter og strenge sikkerhetssystemer. Ingen kommer inn i boligområdet, hjemmet eller på arbeidsplassen.

Disse barna blir enda mindre synlige når familien flytter opptil flere ganger, påpeker forskeren.

Uenige om hvem som har ansvar for barn som er med diplomatforeldre ut i verden. Foto: Tor Erik Schroder / NTB

– UD har et ansvar

Bjørnsen mener at UD har et særlig ansvar for barn som må bli med foreldrene på jobb for Norge.

– At familien får diplomatisk immunitet, utgjør et rettslig dilemma som ikke gjelder for så mange andre arbeidsgivere, påpeker hun.

– Selv om systemet tillater fleksibilitet, påvirker utenrikstjenesten mange sider av barnas liv. Skal hele familien reise ut? Hvor skal de bo? Hvor ofte skal de flytte? Det gir UD et moralsk ansvar overfor diplomatbarna, mener forskeren.

UD: Lav terskel for bekymringsmeldinger

UD har til enhver tid rundt 600 norske diplomater på post i verden. Mange av dem har barn.

– Det er foreldrene som har ansvaret for å ivareta sine barn når mor eller far er på jobb for Norge i utlandet, på samme måte som i Norge, skriver Mathias Rongved i en e-post til Aftenposten.

Han skriver at UD setter pris på Bjørnsens doktoravhandling.

– Den ser nærmere på et område det tidligere er forsket lite på.

Rådgiveren medgir at det har vært noen situasjoner hvor barn ikke har hatt det så bra som foreldrene og UD har ønsket. Pandemien var for eksempel krevende for mange familier. Det kan også bryte ut krig i vertslandet, påpeker han.

– Hvis vi får en bekymringsmelding fra kolleger ved en utenriksstasjon eller publikum knyttet til et barns vel og mulig omsorgssvikt, har vi en aktivitetsplikt og vil følge opp med undersøkelser og nødvendige tiltak.

Rongved presiserer at det skal være lav terskel for å sende inn bekymringsmeldinger.

– I noen tilfeller har departementet besluttet å avslutte utetjenesten og kalt hjem den utsendte og familien for å sikre tettere oppfølging i Norge.

– Kan være krevende

Å kombinere familieliv og karriere i utlandet gir noen ekstra muligheter og dilemmaer, medgir seniorrådgiveren.

– Å bo utenlands kan gi barn venner, erfaringer og minner for livet og lærdom og språkkunnskaper man vanskelig kan få i Norge. Samtidig er vi åpne om at det kan være krevende for våre ansatte og deres familier både å flytte ut og å komme hjem igjen til Norge.