Fotografen fikk en pose under øyet – beskjeden kom som et slag i ansiktet

Lyset er nesten hvitt utenfor vinduene på Rikshospitalet denne januardagen.

Litt som et blankt ark.

Kanskje blir livet etter i dag en ny start.

Eller en slutt, på det som har vært?

Bjørn Harry har levd av øynene.

Fotografen fra Porsgrunn har brukt blikket til å søke etter motivene og male med lyset.

Øyeblikk som fryser tiden og forteller små glimt av noe sant.

Men han elsker også å lese bøker. Og å se på kona, Ingerid.

Da han trilles inn på operasjonsstua på årets ellevte dag, vet han at alt dette kan han nå miste.

Som magi

Allerede som liten begynner Bjørn Harry å se på bildene.

På stue- og kjøkkenbordet hjemme i Porsgrunn ligger det alltid mange aviser. Foreldrene liker spesielt VG.

Bjørn Harry fascineres av at nyhetsbildene forteller en historie.

Det dirrende umiddelbare som bare ett knips kan fange.

Dessuten har fotografene i VG egne bylinebilder. Han synes de ser ganske tøffe ut.

Unge Bjørn Harry begynner å drømme om å bli som dem.

En sommer får han et lite kompaktkamera av foreldrene.

På familiens ferietur til Sverige eller Danmark har han kameraet hengende rundt halsen, stadig på jakt etter motivene.

Det er da han opplever en slags magi ved å se noe som skjer, og så tar han bilder av det.

Da han kommer hjem, fremkaller han filmen og gjenopplever stemningen når han ser på bildene.

I 7. klasse skal elevene skrive en lapp om hva de vil bli når de blir store.

Fotograf i VG, står det på lappen til Bjørn Harry.

Snart er det ikke bare drøm.

Jobben som pressefotograf

Han setter seg i bilen og smeller døra igjen. Legger hovedstadens larm bak seg.

Bjørn Harry oppfylte barndomsdrømmen om å jobbe for VG.

Det har vært spennende å få være en del av et stort og pulserende nyhetsmiljø.

Men nå, etter noen år som frilanser, kjenner han på et savn. Det er noe som skurrer med livet som pressefotograf i Oslo.

Han kjører de svingete veiene til Gaustatoppen i Telemark.

Hit vender han alltid tilbake for å ta bilder og å finne ro.

Nå spør han fjellet om å gi han en retning i livet. Et svar på hva han skal gjøre.

Det høres kanskje litt pompøst ut, men når han drar derfra, kjenner han på en visshet.

Valget er tatt.

Like etter flytter han hjem til Porsgrunn og starter i fylkesavisa Varden.

Og kanskje er det her han skal bli den pressefotografen han drømte om å bli.

Pose under øyet

Gulvet hos plastikkirurgen har grønt linoleumsbelegg. Bjørn Harry tar plass i stolen på kontoret og ber han fjerne en pose under høyre øye.

Den har plutselig dukket opp og begynner å bli sjenerende for han.

Kirurgen lurer. Hvorfor har han en hoven pose under øyet?

Bjørn Harry har allerede vært til noen undersøkelser, men ingen har gitt ham svar.

Likevel vet han at noe har skjedd med det høyre øyet.

Han elsker å lese bøker, men har merket at teksten flyter litt ut.

Og hver dag går han rundt med en dundrende hodepine som aldri vil slippe taket.

Plastikkirurgen sier han kan fjerne posen, men først må han vite hva som er grunnen.

En slik pose dukker ikke opp av seg selv.

Innen uka er omme, er livet til Bjørn Harry snudd på hodet.

Telefonen ringer på konsert

Det er fredag kveld da vaktsjefen i avisa sender Bjørn Harry over gata på en jobb i Ibsenhuset i Skien.

Der har Christer Sjögren, vokalisten i Vikingarna, konsert.

Stemningen er god, og publikum synger smilende med på låtene.

Bjørn Harry stiller seg opp ved scenen og setter kameraet mot øyet. Sikter linsa inn mot den svenske dansebandkongen.

Etter noen minutter kjenner han at telefonen ringer i lomma.

Han ser fastlegens nummer og kjenner pulsen stige. Han skynder seg ut av konsertsalen.

Men allerede før han tar telefonen, rekker han å tenke at en fastlege som ringer en fredagskveld, sjelden har gode nyheter.

En alvorlig beskjed

Mens musikken strømmer ut fra konsertlokalet, står Bjørn Harry fjetret på utsiden.

Det fastlegen har fortalt, er som å få et slag i ansiktet.

Hva vil det bety? Skal han dø nå?

Skjelven går han tilbake til avisa og finner vaktsjefen på desken. Han forteller om beskjeden han har fått. Vaktsjefen sender han hjem.

Da han går ut døra på jobb denne kvelden, vet han ikke når han kommer tilbake.

Dagen etter står konsertbildet på trykk i avisa med overskriften «Leende guldbruna Christer».

Men fotografen som tok bildet kvelden, er sjokkert og livredd.

Allerede uka etter legges han inn på sykehus.

Foto: FAKSIMILE FRA VARDEN

Foto: FAKSIMILE FRA VARDEN

Fotograf med ett øye

I søkeren på kameraet er det bare plass til ett øye.

Da han ble operert, mistet han synet på det høyre.

Men heldigvis har det venstre alltid vært fotoøyet hans.

Han trenger bare ett for å ta bilder.

Han kan fortsatt gjøre det han elsker; å kjøre bil og reise ut for å fotografere folk og natur.

Dessuten har han også blitt journalist. Han har alltid vært glad i å skrive.

Men den daglige hodepinen er en verkende påminnelse om at han ikke er frisk.

Selv om han har vært på sykehus mange ganger, er den der fortsatt:

Hjernesvulsten.

Den stikker, strammer, trykker og slår som en seriekoblet bombe.

Men dagene der han kommer ut og får gjøre som han pleier, er i flertall. De vinner over de dårlige.

Likevel ligger uroen der og lurer:

Hva om noe skjer med det venstre øyet hans også?

En dag begynner det å demre.

Han kjører bil og merker at det skjer noe med synet. Fargene og skarpheten er ikke som før.

Han blir redd for å treffe noe han ikke ser, og parkerer bilen.

Tanken griper tak i han. Han har jo hele tida visst at sjansen var der.

Er det nå det skjer, det han frykter mest?

Foto: Fredrik Pedersen

Foto: Fredrik Pedersen

Gaustatoppen

Datoen i brevet lyser mot han med tykke, sorte bokstaver.

Han bretter det sammen og legger det tilbake i konvolutten.

Det er noe han må gjøre før operasjonen på Rikshospitalet.

Sammen med en kamerat setter han seg i bilen og setter kursen dit han har reist mange ganger før.

Tilbake til fjellet.

Men når de runder den siste svingen, er toppen dekket av tåke.

Bjørn Harry gir ikke opp. Tåka kan lette, bare de kommer seg opp i høyden.

De får lov til å ta kongeheisen inne i fjellet, og blir møtt av sola.

Den majestetiske toppen ligger der og stråler over skydekket.

Foto: Privat

Foto: Privat

Han finner fram kameraet og knipser bilder.

Hundrevis av ganger har han fotografert Gaustatoppen.

Han vet at denne kan bli hans siste.

Den siste operasjonen

Snøkaos har preget Oslo dagene før operasjonen. Men denne dagen har det voldsomme været stilnet.

Inne på sykehusrommet på Rikshospitalet er det stille før stormen.

Bjørn Harry ser på klokka og tenker at dette blir den viktigste dagen i livet hans til nå.

Han møter blikket sitt i speilet. Kanskje for siste gang?

Så trilles han inn på operasjonsstua og ser nevrokirurgene gjøre seg klare.

Flere ganger har de prøvd å fjerne svulsten, men den sitter vanskelig til.

Nå skal de gjøre et siste forsøk.

Blir det blødninger i hjernen, må de avbryte.

Han er ikke redd, mest spent. Ti ganger før har han ligget på operasjonsbordet.

Han vet de vil gjøre alt de kan for å redde synet hans. For å redde livet hans.

Men de kan ikke spå hva som vil skje.

Han lukker øynene og lurer på hva han våkner opp til.

Lys? Eller mørke ...

Å våkne opp

Etter 12 timer på operasjonsbordet vekkes Bjørn Harry opp.

Han åpner øyet og håper han skal se.

Han håper å fortelle familie og venner der hjemme at det gikk bra.

På Facebook har han delt at han skal opereres. Mange har sendt lykkønsker og skriver at de tenker på han.

Han vet de følger med.

Men når Bjørn Harry løfter opp øyet, ser han bare mørke.

Et stummende mørke som ikke lar seg blunke bort eller vekkes fra.

Lydene i rommet forsvinner. Tiden stopper opp.

Det gikk ikke som de håpet. Det ble blødninger i hjernen. De måtte avslutte. Svulsten er der fortsatt.

Han har blitt blind.

Finne fram i mørket

Det første han gjør, er å ringe kona.

Han gråter ikke, selv om han ikke er redd for å gråte.

Han forteller henne at det fine nå er at hun kommer til å være 51,5 år og like vakker til han dauer.

Han har forberedt seg på at dette kunne bli resultatet, men det er vanskelig å ta innover seg.

At han ikke lenger skal se. Ikke lenger kan gjøre det han elsker.

Hva er vel en fotograf uten blikket?

Filmrullen hans har gått i sort. Hvordan skal han finne fram der inne i mørket?

Foto: Fredrik Pedersen / NRK

Foto: Fredrik Pedersen / NRK

Den blinde fotografen

Det banker på døra til sykehusrommet i Skien. Etter 18 uker i sykesenga blir Bjørn Harry glad for besøk. Han har vært syk etter operasjonen og mistet krefter.

Inn kommer vennen, Endre. Han har smil i stemmen og ofte en god kommentar på lur.

Endre har sett folk miste synet før. Han er tidligere optiker, og fotograf.

Men det han begynner å prate om der ved sykesenga, høres helt vilt ut.

Endre presenterer en idé: Bjørn Harry kan fortsette med å ta bilder! Han kan bli et forbilde for andre.

Den blinde fotografen.

Bjørn Harry blir ikke begeistret.

Skjønner ikke Endre at han trenger å venne seg til sitt nye liv?

Han har nok med å lære seg å bli blind.

Men langt inne i han er et lite frø sådd.

Som pressefotograf har han sett mye. Han kjenner steder og folk han har møtt i jobben. Kanskje det kan gå?

Han finner fram telefonen og begynner å ringe rundt.

Ut og finne lyset

På rasteplassen ved Seljordsvannet står en ambulanse med blålysene på.

Den er ikke ute på oppdrag, men har et annet ærend.

Ambulansearbeideren i knallgul refleksjakke stiller seg opp foran bilen.

– Er vi på sporet, Lene?

Fotografen sikter inn motivet, men må be om litt hjelp til å se om han treffer.

Bildet har han planlagt og sett for seg i hodet lenge.

Foto: Fredrik Pedersen / NRK

Foto: Fredrik Pedersen / NRK

Han har reist langs disse veiene mange ganger som pressefotograf.

Fingrene kjenner kameraet.

Endre er Bjørn Harrys øyne og beskriver detaljert det han ser foran seg.

Sammen finner de retningen, lyset og motivet.

Det er rart å stå der og fotografere noe han aldri selv skal få se.

Men prosjektet har gitt han en motor til å fortsette.

Han elsker dagene der han pakker kameraet sitt og drar ut på tur.

Ta bildene, prate med folk, beskrive hvordan han ser det for seg, drikke kaffe, holde seg oppdatert.

Det betyr alt.

Ikke alle dagene hans er lyse.

Det hender han mister motet når sykdommen kommer tilbake og rister tak i han.

Men drømmen har tatt form. Han tenker nesten ikke på noe annet.

For kanskje kan bildene han tar som blind, bli til noe?

Oppfylle drømmen

Utenfor et utstillingslokale i Porsgrunn stimler det av folk.

På veggene inne henger 26 bilder av mennesker, kjente og ukjente, tatt på ulike steder han har vært.

Men fotografen har aldri sett dem.

Denne kvelden er han ikke til stede.

Nok en gang har svulsten satt en stopper for det.

Han må leve med en usikkerhet om at noe stadig kan skje.

Men bildene hans er der.

Som lysende, ekte bevis på at det umulige er mulig.

Med litt hjelp fra gode venner.

Bjørn Harry har sett fjellet i all slags vær. Han vet at Gaustatoppen står der selv om tåka gjør det umulig å se.

Nå må han male fram lyset i sitt indre mørke.

Prøve å gjenskape det han har sett før.

Og hva var det taxisjåføren svarte da han fortalte at han er en blind fotograf?

Han må smile når han tenker på det.

– Du ser med hjertet, du Harry!

Det kan gå an.

Hør Bjørn Harry fortelle historien i podkasten Øyeblikket: