Fredrik Solvang burde ha blitt sendt på gangen

Programleder Fredrik Solvang sådde under torsdagens «Debatten» på NRK tvil om intensjonene bak tiltakene i skolen, mener pedagog Marius Bakke. Foto: Skjermdump fra «Debatten» på NRK

Lærere skal få mer myndighet til å føre ut elever som forstyrrer undervisningen, og til å gripe inn ved vold eller alvorlig utagering. Vi har bedt om dette i mange år. Men «Debatten» ble preget av mistenkeliggjøring.

Som lærer har jeg ofte hatt lyst til å sende noen på gangen. Ikke av sinne. Men fordi det noen ganger er helt nødvendig. For fellesskapet. For tryggheten. For læringen.

Etter å ha sett «Debatten» på NRK 22. mai, kjente jeg igjen den følelsen. Bare at denne gangen var det ikke en elev. Det var programlederen selv jeg hadde lyst til å vise ut – for et øyeblikk – slik at samtalen kunne fortsette.

Temaet denne kvelden var av det alvorlige slaget. Stortinget har vedtatt at lærere skal få mer myndighet til å føre ut elever som forstyrrer undervisningen, og til å gripe inn ved vold eller alvorlig utagering. Det er et etterlengtet grep – et vendepunkt for lærere, elever og skolemiljø.

Mistenkeliggjøring

Vi har bedt om dette i mange år. Nå jubler lærerne. Endelig får vi tydelig støtte.

Endelig blir det anerkjent at også voksne på skolen har grenser. Men i stedet for å diskutere hva vedtaket betyr i praksis eller hvordan vi best mulig kan bruke dette handlingsrommet, fikk vi noe annet.

Vi fikk en debatt preget av mistenkeliggjøring. En programleder som med retoriske spørsmål og rynket panne sådde tvil om intensjonene bak tiltakene. Det var som om han ikke ville forstå at dette handler om trygghet – ikke makt.

Og mens fagfolk forsøkte å forklare realitetene i klasserommene – om elever som smeller med møbler, roper skjellsord, slår, truer og avbryter time etter time – sto Solvang og stilte spørsmål som kunne fått en til å tro at lærere nå fritt kan dele ut straff og kaste ut elever for å ha glemt boken.

Men det var ikke bare Fredrik Solvang som skuffet.

Også Thomas Nordahl – en av landets mest profilerte pedagogiske forskere – overrasket meg. Jeg har respekt for forskningen hans, og han har utvilsomt bidratt med viktig innsikt i norsk skole. Men i denne debatten savnet jeg noe mer. Mer forståelse. Mer støtte. Mer virkelighet. For oss som står i klasserommet hver eneste dag, fremsto det som om også han var på trygg avstand fra det vi faktisk står i.

Vi trenger forskere, ja – men vi trenger også at de tar innover seg at læreryrket i dag er noe helt annet enn det var for bare få år siden. Mange av dem har ikke vært i et klasserom siden før pandemien, eller lenger. Og i mellomtiden har virkeligheten endret seg. Den er blitt hardere, mer kompleks og mer uforutsigbar. Det holder ikke å vise til modeller og prinsipper når hverdagen handler om å sikre trygghet – fysisk og psykisk – hver time, hver dag.

Vår erfaring blir nedvurdert

Og så var det elevene.

Noen av ungdommene som deltok i debatten, virket reflekterte og engasjerte. Andre fremsto – for å si det rett ut – som et speilbilde av det vi sliter med i norsk skole i dag: sårbarhet, lav toleranse for motstand, manglende forståelse for fellesskapets behov.

Det er ikke deres feil. Men det er en realitet vi må tørre å snakke om.

Det er ikke første gang dette skjer. Men denne gangen traff det ekstra sterkt. Ikke bare fordi saken er så viktig. Men fordi vi i skolen, gang på gang, ser hvordan vår erfaring blir nedvurdert. Våre stemmer stilner. Våre vurderinger omdefineres til «følelser» eller «behov for kontroll».

Det er som om hele Norge vet hva som er best for skolen – unntatt oss som faktisk jobber der.

Det minner meg om ordene til forfatter Frode Grytten:

«Alle veit kva som er best for den norske skulen.

Politikarane veit det.

Byråkratane veit det.

Ekspertane veit det.

Redaktørane veit det.

Foreldra veit det.

Kronikkforfattarane veit det.

Ein vakker dag skal vi spørje den norske læraren òg.»

Disse ordene har lenge ligget i bakhodet mitt. Men aldri har det vært mer aktuelt enn nå. For mens politikerne klapper seg selv på skulderen over endelig å ha gitt lærerne mer myndighet, og mens kommentariatet debatterer konsekvensene – er det knapt noen som spør hvordan det faktisk føles å stå midt i en voldshendelse i klasserommet uten å ha lov til å gripe inn.

Det gjør noe med deg. Det gjør noe med elevene. Det gjør noe med skolen.

Når programlederen for «Debatten» ikke forstår – eller velger å overse – denne virkeligheten, mister han sin rolle.

Han skal lede debatten, ikke dominere den. Han skal opplyse, ikke tåkelegge. Han skal stille spørsmål, ja – men ikke på en måte som reduserer fagfolk til forsvarere i egen sak.

Vi ber bare om å bli hørt

Kommentarfeltene har kokt i etterkant. Lærere har i lukkede Facebook-grupper skrevet at de ikke kjenner seg igjen i det Solvang sa. At han ikke forstår forskjellen på makt og vold. Noen mener at han skuffer stadig oftere og sjelden fører diskusjonene videre.

Flere reagerer på at han, direkte eller indirekte, koblet lovendringen til at lærere nå får bruke vold. Det stemmer ikke. Det ble heller aldri sagt. Men spørsmålsstillingen og innrammingen gjorde at mange satt igjen med det inntrykket.

Så hva er det vi ber om? Ikke mye. Bare å bli hørt.

Vi ber om å få snakke ferdig uten å bli avbrutt. Vi ber om å bli trodd på at vi faktisk vil barnas beste. Vi ber om myndighet – ikke fordi vi vil herske, men fordi vi vil ta ansvar.

Vi ber om en offentlig samtale som ikke starter med mistanke, men med nysgjerrighet.

Og vi ber – med Frode Grytten i ryggen – om at noen endelig spør oss:

Hvordan kan vi gjøre skolen tryggere for alle – hva tenker dere, lærere?