«Fredspresidenten» har gått fra en diplomatisk avtale til krig

Donald Trump trakk USA fra atomavtalen i 2018 og bidro til den krigen vi nå er vitne til, skriver Sylo Taraku. Foto: Carlos Barria, AP/NTB

Det var diplomatiet som ga de beste resultatene – og det er diplomatiet som vil gjøre det igjen.

President Barack Obama fikk Nobels fredspris for tidlig. Hvis han først skulle få den, burde han fått den etter atomavtalen med Iran i 2015.

Avtalen innebar at Iran forpliktet seg til å redusere sitt lager av anriket uran med hele 98 prosent, demontere store deler av sentrifugene og gi internasjonale inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) uhindret tilgang til sine atominstallasjoner.

Avtalen var en viktig diplomatisk seier. FNs sikkerhetsråd og EU støttet avtalen som et effektivt verktøy for ikke-spredning.

Mange eksperter har omtalt Iran-avtalen som den mest transparente og verifiserbare ikkespredningsavtalen i historien, med et inspeksjonsregime som aldri tidligere var blitt påtvunget noe land.

Rå makt

Obama mente han ikke fortjente fredsprisen, mens Trump – som mener han burde fått den – trakk USA fra avtalen i 2018 og bidro til den krigen vi nå er vitne til.

Nå har «fredspresidenten» vært med på å bombe iranske installasjoner for å stanse atomprogrammet med rå makt. Vi har altså gått fra en diplomatisk avtale, overvåket av internasjonale institusjoner, til såkalt preventiv krig – i klar strid med folkeretten.

På Dagsnytt 18 mandag påpekte Midtøsten-ekspert Marte Heian-Engdal at angrepet fra Israel og USA kanskje har bremset Irans atomprogram med noen måneder – kanskje ett år eller noe. Til sammenligning satte atomavtalen fra Obamas tid programmet tilbake med minst 15 år, forklarte Heian-Engdal.

Farlig fortelling

Krig er politikk med andre midler, sa generalen Carl von Clausewitz. Det er viktig å trekke lærdom fra virkemiddelbruken i eksempelet med Irans atomprogram. Dette for å utfordre den farlige fortellingen om at insisteringen på diplomatiske løsninger er «naivt», mens krig og brudd på folkeretten er «nødvendig realpolitikk».

Det var diplomatiet som ga de beste resultatene – og det er diplomatiet som vil gjøre det igjen. Hvis man ikke finner veien tilbake til et diplomatisk spor, risikerer man enten nye kriger eller at Iran til slutt faktisk lykkes med å skaffe seg atomvåpen.

For et lite land som Norge er det avgjørende at internasjonale konflikter håndteres gjennom diplomati og respekt for folkeretten. Som også Danmark har erkjent, må dette også gjelde våre allierte.

I Norden bør vi derfor stå samlet i forsvaret av folkeretten og det internasjonale diplomatiet – uavhengig av politisk tilhørighet. Det er i vår nasjonale interesse – og en forutsetning for større stabilitet i verden.