Konkurranseklagenemnda avviser matvarekjedens klage om ulovlig prissamarbeid. Det er en seier for myndighetene.
Tidligere gravejournalist. Skriver mest om skole, helse, økonomi og integrering. Følg på Twitter: @shaziamajid_ Threads: @shaziamajid9
Matvareprisene har økt med godt over 30 prosent de siste fem årene. Regjeringen har i lang tid forsøkt å legge noe av skylden på matvaregigantene.
For dem er dagens avgjørelse svært etterlengtet.
Coop, Norgesgruppen og Rema 1000, som til sammen utgjør 95 prosent av dagligvaremarkedet, har gått på et sviende nederlag.
Konkurranseklagenemnda har torsdag denne uken gitt konkurransetilsynet enstemmig rett.
De finner det bevist at de tre aktørenes koordinerte og omfattende innhenting av konkurrentenes matpriser har svekket konkurransen mellom kjedene og at det har presset matvareprisene opp.
«Samarbeidet var egnet til å gi høyere priser på dagligvarer. Denne virkningen rammet norske forbrukere i mange år», skriver de.
Alle tre kjedene stiller seg uforstående og har anket på flekken. Saken skal avgjøres i lagmannsretten.
Men torsdagens avgjørelse vil etter alt å dømme ha en chilling effect.
Altså at matvarebransjen vil oppføre seg mer forsiktig i hva slags samarbeid de inngår med konkurrenter.
Det hele begynte i 2011 da kjedene begynte å sende ut horder av prisjegere til hverandres butikker. De skannet konkurrentenes matvarepriser i et kontinuerlig og stort omfang.
Endret en butikk prisen på en vare, fulgte den andre umiddelbart etter, for å konkurrere om kunden.
En skulle tro at det ga lavere matpriser ut til forbrukerne.
Men både tilsynet og nemnda mener at det motsatte har skjedd.
«Priskutt ble mindre fristende fordi hver kjede forventet i større grad at konkurrentene raskere ville reagere ved å kutte sine priser. Prisøkninger ble mer fristende, fordi hver kjede forventet i større grad at konkurrentene raskere ville følge opp ved å løfte sine priser.»
Enkelt sagt: Når butikkene visste at konkurrentene raskt ville oppdage prisendringer, ble det lite vits i å senke prisene – fordi andre butikker straks ville følge etter.
Å sette opp prisene derimot, ble tryggere – for da ville konkurrentene også raskt henge seg på. Kjedene ville sitte igjen med mer når prisene samlet sett gikk opp.
Å hente inn prisinformasjon er lov.
Å inngå et omfattende samarbeid om det er ikke lov, er konklusjonen i saken så langt.
Dette virker på mange som ullent, for hvor går egentlig grensen for slik overvåkning og samarbeid? Har ikke matvaregigantene bare vært gode businessmenn som følger med på hva konkurrenten gjør?
Det finnes andre bransjer som opererer på tilnærmet samme måten. Og teknologien har gjort det til en lek å overvåke konkurrentens priser. For eksempel i flybransjen.
Det som antagelig gjør denne saken annerledes er at det handler om noe så grunnleggende som mat. En nødvendighet.
Og at det kun er tre matvareaktører som drifter tilnærmet hele bransjen.
De eier ikke bare butikkene, men også grossistene, og i mange tilfeller også produsentene. Slik tilfellet er med NorgesGruppen som eier grossistselskapet Asko og pusher egne merkevarer som First Price og Eldorado.
Det er ikke bra for konkurransen, og dermed heller ikke bra for matvareprisene.
Denne saken viser at det er viktig å puste bransjen i nakken. Det skal brenne litt under beina på dem.
Befolkningen skal føle seg trygge på at eventuell juks slås hardt ned på. Det skal være reell konkurranse som kommer forbrukerne til gode.
Samtidig er det viktig å ikke demonisere matvaregigantene.
De høye matprisene skyldes en rekke forhold. De fleste av disse råder ikke matvaregigantene over.
Potetene kunne for eksempel vært billigere om det ikke var for toll på utenlandske poteter. Tollmuren er det politikerne som har ansvaret for.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.