Gjør Norge en historisk tabbe?

Verden skriker etter mineraler. Kampen om Arktis hardner til. Russland var slett ikke en så fredelig nabo som vi håpet, og nå er også USA blitt mer uberegnelige.

Statsledere våkner fra tornerosesøvnen. Nå skal det hevdes suverenitet.

Siste spadetak

Samtidig avvikler Norge før sommeren all sin gruvedrift på Svalbard. Kongen har besøkt den siste gruvebusen, og sist lørdag samlet beboerne seg til avskjedsfest for gruva. For mange var det mer gravøl enn fest.

Med stengninga av gruve 7 er Norges siste kullgruve historie. Det er heller ikke åpnet nye gruver eller lett etter andre ressurser på Svalbard. Selve kullet er for øvrig et minne fra tiden Svalbard var varm og dekket av jungel.

I 2021 ble det vedtatt å avvikle kullkraftverket som har forsynt Longyearbyen med strøm. To år senere besluttet Store Norske å legge ned gruva. På grunn av Ukraina-krigen og økte kullpriser, fikk gruva leve et par år til.

Kalde føtter?

Selv om dette har vært et nesten tverrpolitisk ønske, er det stadig flere som spør om dette er et historisk feilgrep.

Kun Frp har stemt imot nedleggelse, mens Sp har endret syn etter at de forlot regjering. Nå kaller Sp-leder og tidligere finansminister Trygve S. Vedum det uklokt og et feilsteg.

For som det stadig gjentas: Gruvedrifta handler om mer enn den mengden kull vi tar ut. Gruvedriften har hatt en sentral rolle på øygruppa, og var lenge den største arbeidsplassen i Longyearbyen.

Det har vært en måte både å sikre norsk bosetting og hevde suverenitet.

Beslutningen om å legge ned gruvedrifta har ligget i kortene lenge, og ble tatt i et politisk klima der dette virket åpenbart og fornuftig.

• Kulldrift forurenser, og gruvedrift generelt ble lenge ansett som en solnedgangsnæring. For Norge ble det dobbeltmoralsk å være en klimapådriver når vi selv hadde en kullgruve.
• Gruve 7 er tom for kull av kvalitet som kundene etterspør. Lønnsomheten er svak, og etterspørselen begrenset. Det ville koste mye å fortsette driften.
• Vi skulle heller leve av turisme, forskning og det grønne skiftet. Framtida var elektrisk, og det var ingen skyer i horisonten. Svalbard skulle bli grønn, selv om energiforsyningen paradoksalt nok nå er diesel.
• Da var heller ikke geopolitikken like spent. Arktis var en søvnig plett på jord som de færreste brydde seg om. Forholdet til Russland var stort sett problemfritt.

På kort tid er bildet snudd fullstendig på hodet.

Donald Trumps utilslørte appetitt på Grønland har rettet verdens blikk mot Arktis, og statslederne har bråvåknet.

Man kunne gjort det godt som reisebyrå for kongeligheter, visepresidenter og statsledere som alle skal til Grønland, Færøyene, Bjørnøya eller Svalbard. Med invasjonen i Ukraina har vi fått øynene opp for hva slags nabo vi har i øst. Det rustes kraftig opp militært, og særlig vil det komme i nord.

Lederen av lokalstyret i Longyearbyen, Terje Aunevik (Venstre), opplever en voldsom økning i interesse for Svalbard fra alle verdenshjørner.

Men det er også større bevissthet om at suverenitet handler om mer enn kuler og krutt. At det bor, lever og jobber folk i nord, er en nøkkel til å vise verden at dette er vårt. Derfor har plutselig tiltak som gratis barnehage og mindre studielån blitt omtalt som sikkerhetspolitikk.

Også innen energi har det vært et lite paradigmeskifte. Energiprisene har skutt i været, og det samme har etterspørselen etter fossil energi. Olje og gass er kanskje ikke grønnvasket, men oljenæringen har fått selvtilliten tilbake.

I tillegg har stadig flere erkjent at vi trenger mineraler og sjeldne jordarter, ikke minst i det grønne skiftet. Gruvedrift er visst ikke noe som bare tilhører fortida, likevel. Problemet i mange vestlige land er at dette er noe man har sluttet med. Kina derimot har nærmest fått monopol på en del sjeldne jordarter.

Familiesamfunnet kan forvitre

Svalbardmeldingen slår fast at vi skal legge til rette for en styrket norsk tilstedeværelse. Nå er det bekymring for at andelen nordmenn minker, mens det blir stadig flere utenlandske borgere. I fjor ble det 50 færre nordmenn, og botiden blir stadig kortere.

Det har fått lokalpolitikerne på Svalbard til å be regjeringa om å gripe inn for å sikre norsk tilstedeværelse.

Når gruva nå stenges, er det ingen konkrete planer for industri- eller næringsvirksomhet som fullt kan erstatte deres plass. Det er slik at færre etablerer seg langsiktig på utposten i nord for å jobbe innen reiseliv.

Dessuten må det gjøres store framtidige investeringer i Longyearbyen. Det er svært dyrt å drive et samfunn i Arktis.

Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

For den siste gruva på Svalbard er det dog ikke. I den russiske byen Barentsburg er det fortsatt en aktiv kullgruve. Beleilig nok besøkte den russiske ambassadøren Svalbard denne uka. Han flagget store ambisjoner på vegne av Russland på den arktiske øya.

Samtidig ble sjøruten til Barentsburg velsignet av en russisk biskop, som tidligere har satt opp et sju meter høyt russisk-ortodoks kors.

Russerne beskylder Norge for diskriminering og russofobi, og gjør ulike grep for å uthule og utfordre norsk forvaltning. Det blir interessant å se hva de gjør med sin gruvedrift, selv om heller ikke den er lønnsom.

Norske myndigheter avviser på det sterkeste at norsk suverenitet på noen som helst måte kan trues på Svalbard. Det er likevel ikke til å komme unna at mange uttrykker en gnagende tvil om flyktige næringer som reiseliv og forskning er like symboltungt og effektivt som aktiv gruvedrift.