Gjør som i Frankrike: Nekt dem et navn

Aftenposten er blant mediene som har brukt et anonymisert bilde av den siktede 18-åringen. Andre har identifisert den siktede med navn og bilde. Foto: Privat/Aftenposten

Å oppnå berømmelse er et sterkt drivende motiv for terrorister. Mediene bør ikke bidra til det.

På Dagsnytt 18 onsdag ble det argumentert for og imot å publisere navn på og bilder av (antatte) terrorister. Det er en 18-åring som er siktet for drapet på Tamima Nibras Juhar, og drapet etterforskes også som en terrorhandling som var ment å skape frykt i befolkningen.

Tone Tveøy Strøm-Gundersen, nyhetsredaktør i Aftenposten, anerkjente argumentene for å navngi den siktede, som at drap og terror er alvorlige handlinger som fremkaller frykt i befolkningen, og som gir et berettiget informasjonsbehov om å vite hvem gjerningspersonen er.

Likevel veier det tyngre for Aftenposten at den siktede bare nylig fylte 18 år og «var et barn for ikke så lenge siden», og at identifisering kan få konsekvenser for andre.

Videre er det flere uavklarte spørsmål, hvorpå Gundersen litt senere i sendingen ga et eksempel ved å understreke at hans mentale helsetilstand ennå ikke er avklart (den siktede har ikke sagt seg strafferettslig skyldig og er ennå ikke utredet fullt ut). Aftenposten har derfor, foreløpig, ikke publisert den siktedes navn og bilde.

Slør av mystikk

Mads A. Andersen, nyhetsredaktør i Dagbladet, argumenterte for publisering av navn og bilde med at det ikke er tvil om hendelsesforløpet – den siktede og politiet er enige om de faktiske forholdene. Videre, selv om den siktede er ung, er han over myndighetsalderen. Han understreket at et drap som etterforskes som terror, «er på ingen måte en privatsak».

Man kan kanskje også spekulere i hvorvidt det kan være uheldig å la gjerningspersonen være innhyllet i et slør av mystikk. Kanskje kan det å se bilder av den siktede, som jo på bilder fremstår som en helt vanlig og ufarlig liten gutt, være beroligende for befolkningen på et vis?

Men man kan også spekulere videre i hvorvidt det å se at en helt vanlig gutt, eller mann, kan bli berømt (i betydningen notorious – beryktet) gjennom slike gjerninger, kan appellere til andre helt vanlige gutter og menn.

Og det tar meg til Gundersens siste argument, som hun dessverre ikke fikk forklare fullt ut: Å dele navn og bilder av gjerningspersoner gir dem akkurat det de søker gjennom sine handlinger, nemlig det å bli berømt (notority).

Et sterkt drivende motiv

Det er faglig konsensus innen terrorforskning at terrorhandlinger faktisk ikke er særlig effektive i å oppnå ideologiske (religiøse eller politiske) endringer i samfunnene de rammer. Men de er relativt effektive for å oppnå berømmelse (notority), takket være mediedekningen av dem.

Å oppnå berømmelse (notority) er et sterkt drivende motiv for de som begår handlinger vi betegner som terror og andre (forsøksvis) massedrap. Det vet vi fra forskning.

I flere tiår har forskere derfor advart mediene mot å publisere bilder av og navn til dem som begår slike handlinger.

I Frankrike, hvor de har betydelig mer erfaring enn vi har her i Norge med tanke på antall saker, har stadig flere nyhetsmedier de siste ti årene tatt til en «black out policy».

Ja, mediene blir brukt

Gundersen poengterte at den siktedes forsvarer har sagt at gjerningsmannen ønsker å bli avbildet i retten. Noen medier mener det er et argument for publisering av navn og bilde.

Programleder Sigrid Sollund tok heldigvis poenget Gundersen prøvde å få frem, og spurte Madsen om det er en fare for at mediene blir brukt av gjerningspersoner.

Jeg kan svare på det her: Ja. Mediene blir brukt.

• Direkte, ved å gi gjerningspersoner den berømmelsen (notority) de søker ved å begå sine handlinger.
• Indirekte, ved å skape forbilder for andre som kan ønske seg oppmerksomhet og berømmelse så sterkt at de er villige til å gjøre det på bekostning av andres liv.

Jeg vil anbefale at man gjør som Aftenposten og NRK i denne saken.

Og jeg håper Madsen ikke tar meg, som drapsforsker, som en av samfunnsinstitusjonene som «prøver å hjelpe media i å gjøre sine vurderinger», som han fremla det. Jeg er enig med ham i at det ikke er heldig. Men mediene bør lytte til faglige råd som kommer utenfra. For dette er krevende vurderinger.

Som Gundersen sier, kan medier vise hva den siktede har skrevet i sosiale medier. Det gjør at vi kan drøfte betydningen av høyreekstremisme og rasisme for hans, og andres, handlinger. Og i tillegg drøfte og endre hvor dårlig sikkerheten er på jobb til folk som er utsatt for vold og hatkriminalitet – uten å dele den siktedes navn og bilder.

De faglige rådene til mediene om hva de ellers kan gjøre heller enn å fokusere på gjerningspersoner, er å gi oppmerksomhet til ofrene, de etterlatte og lokalsamfunnet. Hvordan samfunnet kan komme sammen og komme seg gjennom traumet.

Ikke la navnet på gjerningspersonen være det vi husker i ettertid.

Nekt dem et navn.

Teksten ble først publisert på Vibeke Ottesens Facebook-side.