Han skriver om en verden preget av vold og tap

En ambisiøs og gripende roman som snubler i sin egen kompleksitet.

Tommy Orange har skrevet en ambisiøs bok med et sterkt tema som fortjener oppmerksomhet. Det er likevel mer som skal til for å overbevise vår anmelder. Foto: Forlaget Oktober

Tommy Orange: Villfarne stjerner. Roman. Oversatt av Inger Gjelsvik. 366 sider. Forlaget Oktober

I «Villfarne stjerner» tar Tommy Orange oss med på en fragmentert reise gjennom generasjoner av smerte, traumer og håp hos urfolk i USA. Boken åpner dramatisk med historien om en ung gutt som overlever Sand Creek-massakren i 1864. Deretter følger vi gutten, og siden hans etterkommere, gjennom brutale internatskoler, oppløste familier og jakten på identitet i en verden preget av vold og tap.

Orange maler et sterkt bilde av hvordan historiske overgrep og traumer stadig vender tilbake for å prege etterkommernes liv. Boken tar for seg flere gripende øyeblikk og historier, spesielt i bokens første del, som finner sted på 1800-tallet. Her får vi blant annet portrettet av Jude Star, indianergutten som overlevde massakren, servert på kraftfullt og rørende vis. Derfra vakler romanen seg fremover med ustødige skritt. Den vikler seg inn i nåtiden og videre inn i persongalleriet fra Oranges debutroman (oversatt til norsk som «Powwow»). Her møter vi etterkommerne til Jude Star som kjemper mot en fortid de verken fullt ut forstår eller klarer å legge bak seg. «Villfarne stjerner» kan dermed ses på som både en forløper og en oppfølger til «Powwow», og vil oppleves som spesielt interessant for de som allerede har lest denne. 

Romanen har en del klare svakheter. Historien fortelles fra et utall forskjellige perspektiver. Orange veksler stadig mellom førsteperson, andreperson og tredjeperson, og mange av karakterene har på toppen av alt akkurat samme navn, noe som gjør det vanskelig å henge med. Fortellerstemmene er også til tider så like at karakterene mister noe av sin særegenhet. Det blir for tydelig at det er Orange, og ikke karakterene selv, som snakker. Det virker også som om forfatteren prøver å presse for mye innhold inn på for få sider, spesielt i første del, noe som gjør at boken tidvis oppleves usammenhengende og overveldende. Som i mange andre moderne romaner er det for lite «show» og for mye «tell». Leseren får i liten grad mulighet til å tenke selv og trekke egne slutninger fordi alt blir forklart svært bokstavelig.

Språket i boken er derimot kraftfullt og direkte, og jeg setter pris på hvordan Orange (samt Inger Gjelsvik i hennes oversettelse) håndterer språket til de forskjellige karakterene, samt indianernes sosiolekter i møte med koloniherrenes kulturelle hegemoni. Orange lykkes også godt med å formidle viktige budskap om kultur, identitet og overlevelse. Likevel vil mange lesere oppleve de stadige hoppene mellom tider og perspektiver som frustrerende.

«Villfarne stjerner» er en ambisiøs bok med et sterkt tema som fortjener oppmerksomhet. Likevel klarer ikke Orange helt å utnytte potensialet fullt ut. Til tross for gode intensjoner og enkelte gripende øyeblikk, blir helhetsinntrykket for fragmentert og rotete til å virkelig begeistre.