Handlingsregelen gikk ut på dato for ti år siden

Handlingsregelen for Oljefondet skulle vaksinere oss mot overforbruk av oljepenger, skriver Knut N. Kjær. På bildet: Det nedlagte Varg-feltet i Nordsjøen. Illustrasjonsfoto: Tom Kolstad

Norge er ikke rikt fordi vi har et stort oljefond.

Som en liten og åpen økonomi er Norge mer prisgitt verden rundt oss enn mange andre land. Illusjonen om rikdom kan være en sovepute som faktisk gjør oss fattigere og mer avmektige. Handlingsregelen for Oljefondet skulle vaksinere oss mot overforbruk av oljepenger, men den er snarere blitt en lisens til ukritisk økning av offentlige utgifter.

Pengestrømmen synes å gi våre politikere en illusjon om at vi ikke er sårbare overfor store endringer i verden rundt oss.

Hvordan Norge ble rikt

Å være rik betyr gjerne at man kan styre sin egen skjebne. Det kan ikke Norge: Vi har ingen mulighet til å forsvare vår frihet på egen hånd. Vi er helt avhengige av tilgang til internasjonale eksportmarkeder for å kunne betale for nødvendig import. Vi vil ikke klare å utvikle og produsere vaksiner på egen hånd når neste pandemi bryter ut.

Vi har ingen mulighet til å løse klimaproblemene selv. Vi er helt avhengige av trygge, internasjonale kapitalmarkeder for å sikre verdien av aksjene i Oljefondet og motta avkastning.

Vi utgjør knapt en tusendel av verdens befolkning. Oljefondet er stort, men verdien utgjør under en hundredel av verdens kapitalmarked. Det er en ørliten del av alt verden trenger av investeringer for å fjerne utslippene av klimagasser. Fondet tilsvarer fem ganger inntekten for Norge, men det er kun 15 prosent av nasjonalformuen. Om vi «legger oss på ryggen» som rentenister, ødsles verdiene bort.

Det som har gjort Norge rikt, er evnen til å være realister: I et karrig land har vi vært nødt til å bruke ressursene effektivt. Vi har brukt markedene mer og hatt færre monopoler og reguleringer enn mange andre land i Europa. Vi har vært åpne for handel med andre land. Ved unionsoppløsningen i 1905 var nasjonalinntekten pr. innbygger i Norge på linje med Sveriges.

Handlingsregelen er gått ut på dato

Oljefondet skulle være et redskap for at Norge ikke skulle lide samme skjebne med ressursforbannelse som så mange andre land. Med handlingsregelen i 2001 ble det satt en kurs som skulle sikre en god balanse mellom bruk og sparing for fremtidige generasjoner.

Dessverre gikk regelen ut på dato for mer enn ti år siden.

Siden fondet er blitt mer enn dobbelt så stort som man antok i 2001, har regelen i praksis legitimert en massiv økning i statlig pengebruk uten forutgående kritiske analyser av de langsiktige virkningene på norsk økonomi og velferd.

I år setter regelen en øvre ramme på 600 milliarder kroner, tilsvarende 30 prosent av utgiftene på statsbudsjettet. Hadde vi fulgt banen som ble trukket opp i 2001, ville den øvre rammen for pengebruken ha vært 275 milliarder kroner (med dagens priser).

Norske myndigheter har sett dette komme. Et utvalg nedsatt i 2014 anbefalte justeringer av handlingsregelen nettopp fordi Oljefondet var i ferd med å bli langt større enn forventet. Forslagene, sammen med en rekke anbefalinger fra Finanspolitikkutvalget i de senere årene, er blitt neglisjert.

Det er nærliggende å tenke at politikere synes det er best å slippe slik disiplin. Nå er det tilstrekkelig for dem å si at de bruker mindre penger enn handlingsregelen tillater. De må ikke svare for hva så stor ekspansjon av offentlige utgifter faktisk gjør med vår økonomi og vår evne til å skape et velferdssamfunn flere tiår frem i tid.

Offentlige utgifter vokser

Med denne lisensen til å ekspandere utgiftene er Norge i en særklasse blant alle medlemslandene i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) og en lang rekke andre land. Felles for disse er at de har budsjettregler og også uavhengige fagøkonomiske råd for å sikre at offentlige utgifter ikke vokser uhemmet.

Hvorfor har dette vært nødvendig i alle andre land? Uten disiplin blir det ofte sløsing med offentlige midler. Uten disiplin kan man sette markedsstyringen av ressursbruken ut av spill.

Den rikelige mengden penger i det norske statsbudsjettet kommer til uttrykk på mange måter. Siden 2013 er vi det eneste nordiske landet som har hatt vekst i offentlige utgifter som andel av nasjonalinntekten (utenom olje). Da var vi med 56 prosent på linje med Danmark. Nå ligger vi på 62 prosent, mens Danmark og Sverige er på 48 prosent. Gjennomsnittet blant OECD-land er 43 prosent.

Denne pengerikeligheten viser seg i støtten til næringsvirksomhet, som er doblet de siste ti årene. I fjor utgjorde den samlede budsjettstøtten og skattestøtten til næringslivet rundt 90 milliarder kroner. I tillegg kommer omfattende låne- og garantiordninger. «Grønn omstilling» gir legitimitet til betydelig tilkarringsvirksomhet: havvind, batterifabrikker, grønn industrifinansiering og så videre.

Pengerikeligheten viser seg også som en sterk økning i offentlig styrte investeringer. Her bruker vi også mer enn noe annet land det er naturlig å sammenligne oss med. Prioriteringene synes å skje helt uten vurdering av samfunnsøkonomisk nytte.

Er blitt lagt i en skuff

Oljefondet består av penger, ikke ressurser. Den knappeste ressursen for Norge nå – og enda mer i de neste tiårene – er arbeidskraft.

Betyr den enorme økningen i bruken av oljepenger siden 2013 at vi har fått tilsvarende mer velferd? Har vi styrket incentivene for folk til å delta i arbeidslivet, eller har vi gjennom store økninger i trygder bidratt til passivisering? Hvorfor har vi så mange unge uføre, og hvorfor har vi langt høyere sykefravær enn de fleste andre land?

Den desidert viktigste faktoren for vår inntekt og velferd i fremtiden er vår evne til å bruke de menneskelige ressursene mest mulig effektivt. Likevel dreier det politiske ordskiftet i Norge seg om penger og ikke ressurser.

Problemer løses ved å bevilge penger over statsbudsjettet uten at det skjeles til om ressursene faktisk er tilgjengelige, og uten at man vurderer om beslutningene bidrar til at vi bruker alle ressursene våre mer effektivt.

Skattesystemet skal bidra til mer effektiv ressursbruk, forutsigbarhet og entreprenørskap – men Skatteutvalgets anbefalinger fra 2022 er lagt i en skuff.

Svakere krone gjør oss fattigere

Ekspansjonen av offentlige utgifter skaper et særnorsk lønns- og prispress. Kronekursen svekkes, selv om vi har høyere rente enn andre land. Svakere krone gjør oss fattigere.

Som vi skusler med arbeidskraft og kapital, er vi også i ferd med å sløse med elektrisk kraft. Norge var en pioner i verden da vi innførte markedsprising av kraft tidlig på 1990-tallet. Sammen med kraftutveksling med utlandet har frie markeder tjent oss vel. Det finnes ingen holdbar samfunnsøkonomisk begrunnelse for at vi skal ha lavere pris på kraft i Norge enn det vi kan få i markedet.

Det riktige er, som vi gjør med oljen, å la prisen vi kan få utenlands, bestemme hva vi skal betale for bensin og diesel innenlands.

Hva skjer i dette «rike» landet? Vi tenker at vi har så mye penger i banken at det ikke er viktig å økonomisere med ressursene våre. Vi opptrer som om de økonomiske tyngdelovene ikke gjelder. Vi synes også å glemme at vår velferd, nå og fremover, er fullstendig prisgitt fri adgang til markeder for våre eksportvarer.

Dette er ikke en selvfølgelighet lenger, slik den nye amerikanske administrasjonens retorikk og initiativ dramatisk illustrerer. Mer enn noen gang før trenger Norge forutsigbarhet og trygghet i vårt forhold til Europa. Vennskap handler ikke bare om å ta imot – som vi gjør med enorme inntekter fra salg av gass. Det krever også at vi gir – som å delta i EUs initiativ for å gjennomføre det grønne skiftet.

Norge, som et lite og sårbart land, trenger venner. Men vårt «brand» i utlandet synes å være at vi oppfattes som opportunistiske egoister, eller som det ble sagt i en kronikk i denne avisen forrige uke: «Norges manglende støtte til Ukraina er forkastelig og patetisk.»

Hvorfor kan vi ikke avse en større del av ekstrainntektene fra de høye gassprisene til Ukraina? Hvorfor er det så få av våre ledende politikere som tør å vise vei til medlemskap i EU?

Hvorfor et ikke-tema?

EU, som fikk fredsprisen i 2012, står kanskje igjen som det eneste store fyrtårnet for demokrati, rettsstat og forutsigbarhet i handelsrelasjoner. EU har verdens mest ambisiøse planer for å redusere klimagassutslippene. Hvorfor er det fortsatt et ikke-tema at Norge i denne nye situasjonen må ta medansvar for utviklingen i Europa?

Jeg tror svaret er at pengerikeligheten har endret det politiske ordskiftet i Norge. Med en åpen strøm av oljepenger er det fritt frem for politikere som er mer opptatt av å bruke enn å prioritere og skape. Vi har ikke hatt behov for ledere som tør å gå foran. Men før eller senere kan det vise seg at følelsen av rikdom og usårbarhet var en illusjon.