Har folk på Storhaug blitt servert, og tatt til takke med, brød og sirkus?

KOMMENTAR: Det er lettere å sende inn sirkuset enn å rydde i forrektige problemer når bydelen sliter.

Kommunal- og distriktsminister Erling Sande og ordfører Tormod W. Losnedal signerte i 2024 avtalen om nye områdesatsinger på Hillevåg torg. Knall det, hvis du vil fikse ting i overflaten. Foto: Stavanger kommune

For mange herrens år siden, forteller røverhistorien, sendte Aftenbladet en av sine mest betrodde menn på sirkus. Oppdraget var å anmelde forestillingen, noe bladets mann tok på sedvanlig Aftenblad-alvor. I sin totalslakt av forestillingen kom sirkusanmelderen blant annet med sylskarp kritikk til dvergene, som ikke var korte nok.

Verden (og forhåpentlig også Aftenbladet) har beveget seg framover siden dette, men sirkusets effekt har vi fremdeles litt tro på.

«Panem et circenses» het det i den romerske keisertiden. Gi folket «Brød og sirkus», så blander de seg ikke i politikken og de viktige tingene. Et snev av dette finnes fortsatt, og jeg kom til å tenke på det da jeg leste sluttrapporten for «Områdesatsingen på Storhaug». I mitt rike liv leser jeg sånne rapporter, gjerne om nettene, og blir liggende og spinne på spørsmål som «Har folk på Storhaug blitt servert, og tatt til takke med, brød og sirkus?»

Bedre levekår?

Helt kort, og litt overfladisk: De siste årene har vi brukt nesten 100 millioner statlige kroner på et områdeløft på Storhaug. Målet har vært bedre levekår for de som bor på denne bydelen, som har vært en gjenganger nede på listene når vi måler levekår.

«Levekår» er en samlesekk for ørten indikatorer. Jobb, utdanning, barnevern, boforhold, leie eller eie, inntekt og sånne ting. Storhaug lå langt nede, derfor en områdesatsing. Få litt sving på greiene!

Målet med å bruke 100 millioner var å få bedre levekår.

Resultatet seks år senere?

Akkurat like levekår. Ingen endring.

Selv om det er urimelig å kreve kvantesprang av et områdeløft alene, er det verdt å spørre hvor tiltakene treffer – og hvor de bommer. Levekårene i Storhaug har i hovedsak vært uendret fra 2016 til 2022 ifølge rapporten. Satsingen har hatt positive effekter på tjenesteutvikling, innbyggerinvolvering, nærmiljøkvaliteter og bydelens omdømme, men disse har foreløpig ikke slått ut i tydelige forbedringer i levekårsstatistikkene.

Vi skal forresten merke oss av 90 prosent trives utmerket med å bo på Storhaug selv om medianinntekten på Bergeland er under 400.000, 36,7 prosent i Badedamen ikke eier huset de bor i, og 28,9 prosent i sentrum bor i lavinntektshusholdninger.

Lyktestolper og lommebøker

Etter sju år med satsing på fysiske oppgraderinger, nærmiljøutvikling og tjenesteutvikling i et område skulle man gjerne tro at det ville gitt utslag i en trivsels- og trygghetsundersøkelse. Det er ikke mine ord, men rapportens formulering. Forklaringene er mange, vage og kompliserte. Et par ekstra lyktestolper rundt Midjord er fint, men det hjelper lite når du har dårlig råd helt uavhengig av lyktestolpesituasjonen.

Verdens jammerdal kommer også til Jammerdalen på Storhaug i form av krig, korona, strømpris og høye renter. Dessuten får vi aldri A-B-testet disse tingene. Kanskje levekårene hadde blitt verre uten denne satsingen? Det får vi aldri svaret på. Bydelens omdømme har forresten blitt bedre. Kanskje det får noe å si på sikt, men nesten 100 millioner for å bedre omdømmet til en bydel hadde jo vært helt absurd. Da blir sånne satsinger lite annet enn å blåse glør i øynene på folk.

Sminke på grisen

Mange gode ting står igjen etter seks år. Elefantteateret, gapahuker, skatepark, parker, innbyggerhus og helt sikkert mange gode minner. Sånne ting kan bidra til et godt liv i bydelen, og her er poenget: Disse 100 millionene er ikke nødvendigvis sløst bort. Du skal ikke kimse av aktiviteter, nye, oppgraderte parker, oppmerksomhet fra politikere og et godt omdømme. Til og med folk på Storhaug skal få lov vil å ha det kjekt, få kulturopplevelser, kjenne grillukta i vinden, gå på sjongleringskurs og åpen dag og hva det når er alt sammen.

Men vi må ikke lure oss selv til å tro at en områdesatsing til 100 millioner kroner løser grunnleggende, strukturelle problemer. Da sminker man bare grisen. «Vi har en områdesatsing på Storhaug» kan bli et fargerikt ullteppe vi legger oppå forrektige problemer.

Folk med lav inntekt, leid bolig og problemer med jobb blir verken friskere, rikere eller mer arbeidsføre av et kurs i sjonglering eller et nye disser på lekeplassen. De store, strukturelle utfordringene krever helt andre tiltak. Da må vi snakke om hvor vi legger sosialboliger, hvor flyktninger bosettes, hvor vi bygger trange blokker, ressurser på skolene, helsetilbud, idrettsanlegg og sånne klassiske sosioøkonomiske mammuter. Det koster mye, mye, MYE mer enn en kulturlørdag med sjonglering og pylser.

Sirkus Kvernevik/Hillevåg

Nå skal det satses på nye områder: Hillevåg og Kvernevik, to andre gjengangere nederst på levekårslistene. Her er ett av målene i Kvernevik:

Områdesatsingen skal bidra til oppgraderinger av, eller etablering av nye møteplasser utendørs eller innendørs, og videreutvikling og uttesting av tjenester som kommer nærmiljøet og innbyggerne her til gode.

Hm, ja, akkurat. Sånne mål kommer alltid rett fra visjonsgeneratoren. De er ekstremt ulne og betyr alt og ingenting. Allerede nå kan jeg røpe hvordan dette kommer til å gå. Noe går godt, noe går ikke så godt, og utslagene på levekårsstatistikken blir cirka null.

Skal vi bare droppe det da? Nja, nei, det synes jeg ikke. Hillevåg og Kvernevik fortjener gode parker, aktiviteter, tiltak og oppmerksomhet. Vi skal bare ikke lulle oss inn i forestillingen om at vi løser grunnleggende problemer ved å sende sirkuset til Kvernevik eller har en sjongleringslørdag i Hillevåg.