Hei! Demp dere litt, da!

Jeg er en grei fyr, og jeg unner alle unge folk å nyte ungdommens privilegium og ha det mest mulig gøy.

Det finnes et eget rom i kjedelighetens kjeller for dem som remjer over at de unge nå til dags ikke vet å oppføre seg.

Men nå som russetiden er i gang igjen, er det krevende å stå ved sine liberale prinsipper.

For som karakteren George Costanza i den legendariske serien «Seinfeld» pleide å minne oss om: Vi lever i et samfunn.

Og i et samfunn tar vi hensyn til hverandre. Uten dette hensynet, har vi ikke et samfunn. Da har vi et anarki. Det er bare å se filmene i Mad Max-serien for å forstå at anarki ikke er noe å trakte etter.

Et helvete, det er det det er.

Jeg vil selvsagt ikke si at russetiden og det som hører den til er et helvete, bortsett fra at det er helvetes gøy.

Jeg elsket min egen russetid, selv om det nå er så lenge siden at jeg ikke helt vet om jeg faktisk elsket den, eller om det er noe jeg innbiller meg at jeg gjorde.

Men nå, i en alder av 51, er jeg småforbannet på russen. Ja, jeg vil dra det så langt.

Småforbannet.

Ikke på den enkelte russ, eller på årets russ som gruppe. Og det er ikke fylla, seksualmoralen, pornobussen eller de usympatiske russehierarkiene det handler om.

Det handler om lydnivået. Om støyen. Om den uutholdelige 128 dunk per minutt-frekvensen. Om den jævlige bassen.

Den holder meg nemlig våken om natten. Jeg hater det når jeg ikke får sove. Det kommer dere nemlig til å skjønne, ungdommer, når dere vokser til: At søvn er ekstremt viktig.

Uten en god natts søvn blir vi beske versjoner av oss selv. Livskvaliteten synker, og det går ikke bare utover oss selv, men også våre omgivelser.

Ikke bare ens egen helse rammes, men selve samfunnshelsen.

Spesielt nå som bjørkepollenet gjør sitt til at dagene er som tykk havregrøt, og Donald Trump stjeler oksygenet fra noen hver, trengs den mer enn noen gang: Den gode, velsignede, søvnen.

Men dere føkker med den, russ.

For dere tar ikke hensyn. I disse bussene deres spiller dere så høy musikk at det blir umulig for en stakkars samfunnsborger å fungere noenlunde normalt.

Jeg kunne godt ha skrevet noe bøst om musikken deres – «russelåtene» – men det ikke sjangeren som er saken her. Det er lydnivået. Støyen. Ristingen og dunkingen.

Lydanleggene dere har i bussene deres blir tydeligvis kraftigere for hvert år som går.

Der volumet før gikk til ti, går det nå til elleve, og det er ikke tøft.

Det er en referanse dere neppe tar, og det er helt greit. Poenget er: Dere spiller altfor høyt. Dere vekker folk. Folk får ikke sove.

Og da blir folk sure.

Vi har ganske strenge regler mot støy i Norge. På søndager er det ikke engang lov å klippe plenen hvis man bor på steder der andre også bor.

Men i april/mai er det som om dette ikke gjelder likevel. Russebussene er hevet over disse reglene. Skjønt, det er de jo ikke, men det er i praksis sånn likevel.

I går natt (til fredag) var det uutholdelig bassfestival hele natten gjennom.

Det dunket og buldret verre enn i noen april/mai før, og det hjalp ingenting med lukkede vinduer og (ubehagelige) ørepropper.

Natten var ødelagt.

Sånn kan vi jo ikke ha det. Jeg nekter å tro at jeg er alene om dette. Jeg kan ikke være den eneste som i søvnmangelens skodde tenker «knus bassismen».

Noen må med andre ord ta grep.

Og med det er det bare å ønske årets russ all mulig lykke til med resten av feiringen. Ikke la dette stykke motstrebende surmuling legge en demper på moroa.

Men demp dere.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.