Hver gang jeg tar med barna på en tur rundt Sognsvann, må jeg skjerpe meg. På grunn av joggerne.
Publisert: 24.06.2025 18:06
Hver gang jeg tar med barna på en tur rundt Sognsvann, må jeg skjerpe meg. Ikke på grunn av været. Ikke på grunn av treåringens trassalder. Men på grunn av joggerne – høyhastighetsambassadørene for vår tids effektivitetshysteri.
Jeg kommer med barnevogn, et lite barn ved siden av meg og den naive ideen om at denne stien – denne ringen av vann og trær – kanskje kan tilby et øyeblikk av ro. Et sted å bevege seg i menneskelig tempo.
Det jeg møter, er noe helt annet: et samlebånd av høy puls, personlig disiplin og prestasjonsjag. Joggerne dominerer terrenget, og alle som ikke beveger seg raskt nok – barn, eldre, slitne, distré – dyttes ut til siden.
Klar for sammenstøt
De første joggerne plager meg ikke. Jeg smiler, hopper til siden, ønsker dem en god dag. Men etter den femte, den tiende – etter at noen passerer med bare noen centimeters klaring, og så nær at min toåring nesten pådrar seg en hjernerystelse – da endrer stemningen seg.
Kroppen spenner seg. Føttene planter seg i grusen. Jeg slutter å vike. Jeg slutter å smile. Jeg gjør meg klar for sammenstøt.
Dette har vært et mønster gjennom det siste året – noen dager er bedre, andre verre. En søndag talte jeg over 200 joggere i løpet av én times vandring rundt den 3,3 kilometer lange stien. Det er ikke unntaket. Det er normalen.
Når ble det å gå en konfrontasjon?
Og mer presist: Hvorfor føles det som en provokasjon å bevege seg rolig i det offentlige rom?
Å løpe er en dyd
Sognsvann skal være et fellesrom. Sykling er ikke tillatt på stien rundt vannet – burde vi stille spørsmål ved løping også? Hvorfor prioriteres høy hastighet, selv her, der tempoet burde følge skogen, ikke pulsklokken?
Vi er besatt av effektivitet. Av ytelse. Av fremdrift. Vi snakker om «mindfulness», men designer alt for fart. Hvert rom er nå en korridor. Selv Sognsvann – en gang et sted for pause – er blitt en løpebane. Ikke offisielt. Kulturelt.
Å jogge er blitt samfunnsnorm. Å løpe er dyd. Det signaliserer helse, ambisjon, disiplin. Og vi andre? Vi er i veien. Vi går for sakte. Vi stopper for ofte.
Maratondeltagelse øker globalt. I Oslo har tusenvis meldt seg på de siste årene.
Samtidig rapporterer helsevesenet økt pågang til legevakt på maratondager – med dehydrering, overbelastning og hjerteproblemer.
Når selv fritiden måles i kilometer og prestasjon, har vi kanskje gått litt for langt.
Men kanskje det er på tide å spørre: Skal joggerne ha all plassen?
La dem ha tredemøller. La dem løpe på egne stier. Men la Sognsvann – og gjerne alle byens gater – være for dem som går.
Nysgjerrig tilstedeværelse
Jeg er ikke imot bevegelse. Jeg er imot monokultur.
Når hver sti blir en løype, forsvinner rommet for flânerie – for langsom gange og nysgjerrig tilstedeværelse. Dette handler ikke bare om komfort. Det handler om hva slags by vi ønsker å leve i.
Jeg kommer til å fortsette å gå sakte, med barnet mitt, med vognen, med åpne øyne og uhastede skritt. Jeg kommer ikke til å be om unnskyldning.
Dette er ikke lenger bare en spasertur. Dette er motstand.