Historie er ikke nostalgi – og demokrati er ikke personkult

Innlegget forsøker å delegitimere mitt standpunkt ved å tillegge meg et ideologisk ståsted jeg ikke har. Et enkelt google-søk ville gjort det klart at jeg verken er marxist eller islamist. Tvert imot har jeg i en årrekke stått for verdier som i Norge og Europa betegnes som vestlige: demokrati, menneskerettigheter, maktfordeling, sekularisme og rettsstat.

Åpen

Min kritikk springer heller ikke ut av akademisk distanse eller ideologisk posisjonering, men av levd erfaring. Vår bakgrunn er bygget på motstand mot alle former for totalitært styre – enten det har hatt sjahens krone eller ayatollahenes turban. For denne holdningen har jeg betalt en høy pris: henrettelser i nær familie, tvunget eksil og direkte trusler, inkludert jihad-ordre fra ayatollah-regimet i Teheran. Nettopp derfor avviser jeg konsekvent ethvert forsøk på å erstatte ett autoritært system med et annet.

Å redusere en slik kritikk til ideologiske merkelapper er ikke et argument – det er en avsporing.

Debatten handler ikke om hvorvidt Pahlavi-perioden innebar modernisering. Den handler om hvilken politisk modell som kan sikre et demokratisk, inkluderende og stabilt Iran i fremtiden. Modernisering er ikke det samme som demokrati. Autoritære regimer har historisk vist evne til å bygge infrastruktur og levere økonomisk vekst, samtidig som de systematisk har frarøvet befolkningen politiske rettigheter.

Pahlavi-regimet var et sterkt sentralisert autoritært system, preget av forbud mot reell politisk opposisjon, hemmelig politi, fengsling og undertrykking av etniske og regionale rettigheter. Dette er veldokumenterte historiske forhold – ikke ideologiske tolkninger.

Det er også nødvendig å adressere spørsmålet om økonomisk legitimitet. Sjahens familie forlot Iran med enorme formuer, og sønnen lever i dag i eksil finansiert av midler som i flere tiår har vært omtalt i offentligheten som hentet fra Irans nasjonale ressurser. Et ofte nevnt eksempel i åpne kilder er eiendomskjøp i St. Moritz på 1960-tallet til beskjedne beløp, som senere ble solgt av arvinger med ekstraordinær gevinst. Poenget er ikke enkelttransaksjoner, men at formuesgrunnlaget aldri har vært demokratisk forankret eller underlagt offentlig ansvarlighet.

Dette bidrar til å forklare hvorfor mange iranere oppfatter Pahlavi-prosjektet som både politisk og økonomisk diskreditert.

Samtidig reiser motinnlegget et prinsipielt problem: Når en person uten demokratisk mandat anklager samtlige andre politiske aktører – særlig dem som faktisk har folkelig forankring på bakken – avslører det et autoritært tankesett. Å delegitimere andre før man selv har makt, er ofte et forvarsel om hvordan makt vil bli brukt dersom den først oppnås. Irans historie gir dessverre mange eksempler på dette mønsteret.

Det er derfor oppsiktsvekkende at motinnlegget fullstendig overser hva både sjah-regimet og ayatollah-regimet har gjort mot det kurdiske folket. Kurdere har i over hundre år blitt utsatt for systematisk undertrykking, militære angrep, forbud mot språk og politisk organisering – først under monarkiet, deretter under det islamske prestestyret.

Å ignorere denne historien er i seg selv historieløst.

I de kurdiske områdene finnes det i dag politiske krefter med reell folkelig forankring og demokratisk legitimitet. Komala og Kurdistans Demokratiske Parti (PDKI) representerer ikke fortiden, men fremtiden for de kurdiske områdene. De står for sekulære, demokratiske og pluralistiske verdier som i stor grad samsvarer med prinsippene som ligger til grunn for demokratier som Norge, Sverige og andre europeiske land. Å overse disse bevegelsene er å legge grunnlaget for nye konflikter i et post-ayatollah Iran.

Iran er et fler-etnisk og fler-kulturelt samfunn. Et slikt samfunn kan ikke styres bærekraftig gjennom sterk sentralisering – uansett om makten legitimeres religiøst, republikansk eller monarkisk. Historien viser at sentralisert makt i Iran konsekvent har produsert undertrykking og politisk ustabilitet.

Derfor er kravet om føderalisme eller reell regional autonomi ikke ideologisk, men demokratisk nødvendig. Dette handler ikke om å splitte Iran, men om å sikre statens langsiktige stabilitet gjennom politisk inkludering.

Reza Pahlavi fremstilles av en gruppe som en samlende overgangsfigur. Problemet er ikke intensjoner, men fraværet av demokratisk mandat og institusjonell forankring. Personfokus og eksilbasert symbolikk kan ikke erstatte politiske strukturer bygget nedenfra.

Iran trenger ikke symboler. Iran trenger institusjoner.

Iran trenger ikke nostalgiske fortellinger. Iran trenger demokratiske strukturer som ivaretar alle borgere.

Valget står ikke mellom krone og turban. Valget står mellom autoritær makt og reelt demokrati.

Et fritt Iran kan bare bygges på maktfordeling, rettigheter, inkludering og folkets faktiske suverenitet.