Høyres “frie skolevalg” er ikke ekte frihet

Høyres “fritt skolevalg” høres kanskje fint ut, det gir assosiasjoner til frihet, muligheter og rettferdighet. Men det er en illusjon. Når du ser nærmere på det, ser du at det ikke er ekte frihet vi snakker om. Det er en rett for de med høye karakterer til å velge først, mens alle andre må ta til takke med det som er igjen. Det er ikke valgfrihet for alle, det er førstemann til mølla, for de med best utgangspunkt.

José skriver om seg selv, om hvordan han fikk 5,5 i snitt og ville gå på KKG, men at han frykter at noen med lavere snitt og nærmere adresse får plassen. Jeg skjønner at det føles urettferdig. Men la oss være ærlige, karakterer handler ikke bare om hvor hardt du har jobbet. De handler om hvem foreldrene dine er, hvor du bor, hvor mange bøker du har hjemme, om du har et eget rom, og om du har noen rundt deg som har tid og krefter til å hjelpe deg med skolearbeid. Når vi lager et system som premierer karakterer med skolevalg, så premierer vi ikke bare innsats. Vi premierer også flaks og forskjeller.

Det høres kanskje dramatisk ut, men vi vet at ungdom i Norge ikke vokser opp med like muligheter. Hvis foreldrene dine har høy utdanning og god økonomi, er det større sjanse for at du gjør det bra på skolen. Det er ikke din skyld. Det er ikke noens skyld. Men det er et problem. Og når vi gjør karakterer til billetten inn på “de beste” skolene, bygger vi et system som forsterker de forskjellene, ikke reduserer dem.

José skriver om elever som blir mobbet, som ønsker et nytt miljø. Jeg skjønner det kjempegodt, og det finnes løsninger for det i dag. Du kan søke deg bort fra nærskolen dersom du har gode grunner, og de blir vurdert. Det er ikke det debatten handler om. Det han egentlig snakker om, er retten til å kunne velge seg bort fra en skole, ikke fordi man mistrives, men fordi man har høyere karakterer enn noen andre. Det er det systemet han forsvarer.

Og ja, jeg vet at noen mener at karakterbasert inntak motiverer elever til å jobbe hardt. Men det er en veldig snever idé om motivasjon. Mange elever gir alt hver eneste dag, ikke fordi de skal komme inn på en “prestisjeskole”, men fordi de har lyst til å mestre fagene, få seg en utdanning, og kanskje gjøre foreldrene sine stolte. Det er faktisk fullt mulig å være motivert uten å konkurrere med alle andre hele tiden.

Når “de flinkeste” samler seg på noen få skoler, får vi elite-skoler. Da bygges det opp A-lag og B-lag i norsk skole. Det betyr at skolene med færre elever med høyt snitt, får dårligere rykte, dårligere søkertall og i verste fall færre fagtilbud. Det fører til en spiral hvor det blir vanskeligere å være god nok hvis du ikke begynner med best mulig kort på hånda. Er det rettferdig? Det som virkelig provoserer meg, er hvordan høyresida pakker dette inn som frihet. For hvem er det egentlig frihet for? Det er frihet for dem som allerede har mange valg. For dem som har karakterer, penger, og en familie som backer dem. For alle andre, så blir det ikke valgfrihet.

Vi i Rødt tror på fellesskolen. På en skole der du møter folk som er annerledes enn deg, fra ulike bakgrunner og med forskjellige historier. Det er sånn vi bygger et sterkt samfunn. Ikke med karakterbasert segregering. Ikke med sortering. Men med fellesskap. Det vi kjemper for, er ikke å nekte folk å bytte skole hvis de sliter. Det vi kjemper mot, er en utvikling der skolen ikke lenger er et sted for alle, men bare for dem som allerede har alt. Vi trenger et skolevesen som bygger ned forskjeller, ikke forsterker dem.

Og det starter med en enkel tanke: Skolen er ikke en konkurranse. Den er et felles prosjek