Hun er usikker på om hun har de rette følelsene for mannen sin

Hun lurer på om det går an å elske noen og likevel tvile på følelsene sine. Eller er usikkerheten et tegn på at hun ikke lenger har de rette følelsene for sin mann?

Spørsmål:

De siste årene har jeg følt meg usikker på følelsene mine for min mann, og det vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med.

Jeg har snakket om det med et par venninner ved noen anledninger, men det har ikke gitt meg så mye. For de klarer ikke helt å relatere seg til min situasjon, opplever jeg. Jeg har også lest og googlet mye om parforhold og usikkerhet i den senere tid, men synes heller ikke jeg blir noe særlig klokere av det.

Noen ganger har jeg lurt på om jeg kanskje burde ta det opp med min mann, for å høre hva han føler og tenker om dette, og om vi kanskje burde gå i parterapi. Men til nå har jeg ikke gjort det, fordi jeg er redd for at det bare vil gjøre situasjonen enda vanskeligere for oss begge.

Hva tenker du om det? Er det lurt å snakke med partneren om sin egen usikkerhet, eller bør man vente med å ta det opp til man eventuelt er sikker i sin sak? Jeg er i alle fall ikke sikker, og følelsene mine varierer mye. I noen perioder kjenner jeg lite til denne tvilen, andre ganger kan den være ganske sterk. Og andre ganger igjen er det mer som en svak fornemmelse av at noe mangler mellom oss.

Oppi alt dette er jeg uansett veldig glad i min mann og har virkelig ikke et ønske om å skille meg. Vi har levd sammen i snart 20 år og har to barn sammen, og mesteparten av tiden har vi det fint, både som par og familie.

Likevel føler jeg altså på denne usikkerheten, på hva den betyr og hva jeg bør gjøre. Betyr det at jeg kanskje ikke egentlig elsker min mann? Eller går det an å elske noen og likevel kjenne på tvil innimellom? Og dersom jeg finner ut at jeg ikke lenger elsker ham – er det da riktig å bli værende i ekteskapet? Eller vil det være galt overfor både meg selv og min mann?

I de periodene jeg kjenner mest på usikkerheten, trekker jeg meg litt unna, både fysisk og emosjonelt. Det merker han helt sikkert, men han kommenterer det ikke. Vi er nok litt konfliktsky, begge to. Men burde jeg likevel ta det opp med ham, slik at vi i fellesskap kan finne ut av hvor vi står, og hvordan vi går videre? Eller er dette noe jeg bare må prøve å finne ut av på egen hånd? Veldig takknemlig for innspill her.

Psykologen svarer: