Den siste ukens eskalering i Midtøsten har ytterligere skjerpet de allerede høye spenningene i regionen.
Hendelsen aktualiserer et spørsmål verdenssamfunnet lenge har stilt seg: Hva er årsaken til Irans vedvarende destabilisering – og finnes det en løsning?
Denne teksten argumenterer for at svaret verken er mer krig eller nye forhandlinger – men en tredje vei: støtte til det iranske folkets egen kamp for frihet og demokrati.
Det iranske regimet er i dag mer isolert og sårbart enn noen gang siden prestestyrets etablering i 1979. Det er bred internasjonal enighet om følgende:
Regimet bryter systematisk menneskerettighetene.
Det eksporterer terror, også på europeisk jord.
Det støtter Russlands krig i Ukraina.
Det har bygd opp stedfortredermilitser i Libanon, Syria, Jemen og Irak.
Det har i årevis utviklet et omstridt atomprogram.
IAEAs nyeste rapport bekrefter at Teheran fortsatt skjuler sentrale deler av atomprogrammet, i strid med ikkespredningsavtalen (NPT). Likevel har særlig EU fortsatt å føre en forsonende linje – en feilslått politikk som kun har styrket regimet og forverret situasjonen for det iranske folk.
I motsetning til regimets propaganda har det iranske folket for lengst tatt stilling. Under det landsomfattende opprøret i 2022 lød slagordene: «Ned med Khamenei!» og «Ned med undertrykkeren – enten det er sjahen eller den øverste lederen!»
Siden 1979 har regimet henrettet 120.000 mennesker for deres politiske holdninger. Hundretusener har vært fengslet og torturert. Likevel har motstanden overlevd. I dag finnes det et landsdekkende nettverk av såkalte motstandsenheter, særlig ledet av unge kvinner og menn, som jobber for å bryte fryktens mur og legge grunnlaget for et nytt, mer organisert opprør.
Her kommer Maryam Rajavi og Nasjonalt motstandsråd i Iran (NCRI) inn i bildet. I over to tiår har Rajavi fremmet det hun kaller «det tredje alternativet»:
«Den eneste levedyktige og varige løsningen på krisen forårsaket av det herskende religiøse fascistregimet – både regionalt og internasjonalt – er å styrte dette regimet gjennom det iranske folkets egen innsats og deres organiserte motstand.»
Kamal Khoshnood
Dette er ikke regimeskifte påtvunget utenfra, men en folkebevegelse for demokrati og selvbestemmelse. NCRI har utviklet en sekulær og demokratisk visjon for Iran, forankret i Rajavis ti-punkts plan: med krav om religionsfrihet, likestilling, ytringsfrihet, avskaffelse av dødsstraff og et atomvåpenfritt Iran.
Støtten til denne visjonen vokser internasjonalt. I april 2025 sluttet et overveldende flertall på Stortinget seg til en tverrpolitisk uttalelse til støtte for NCRI og Maryam Rajavis ti-punkts plan.
Vi vil særlig takke Ola Elvestuen fra Venstre, Rasmus Hansson og alle andre stortingsrepresentanter som sto bak resolusjonen – til tross for regimets press og trusler. Det iranske samfunnet både i eksil og folket i Iran ikke minst, de politiske fangene, verdsetter dette sterkt.
Presteregimet har bygd sin makt på to pilarer:
Indre undertrykkelse
Ytre eksport av ekstremisme og krig
Allerede på 1980-tallet initierte regimet den blodige Iran-Irak-krigen og etablerte Quds-styrken som i dag opererer langt utenfor Irans grenser. Samtidig startet de utviklingen av et atomprogram, brukt som pressmiddel og utpressing. Resultatet er et folk fanget i isolasjon og fattigdom – og en region preget av vedvarende konflikt.
Resultatet er et folk fanget i isolasjon og fattigdom – og en region preget av vedvarende konflikt.
Verdenssamfunnet har nå en ny mulighet. Hadde Vesten valgt å støtte Maryam Rajavis tredje alternativ allerede i 2004, kunne mye lidelse vært unngått. Men det er ikke for sent.
Å anerkjenne det iranske folkets rett til å gjøre motstand er ikke bare en moralsk plikt – det er også en investering i en fredeligere og mer stabil region.
Den levedyktige løsningen på Iran-krisen er ikke å gi regimet mer tid – men å støtte dem som risikerer alt for å bygge et nytt Iran.
Et fritt Iran er mulig – hvis verden våger å stille seg på folkets side.