Hun har ikke råd til å anke «barnebyttesaken». Professor mener domstolene ikke lenger er for vanlige folk.

Linda Risvik Gotaas har ikke råd til søksmålet mot staten etter at hun ble ombyttet på fødestuen. Domstolene er ikke lenger for vanlige folk, mener jusprofessor.

Linda Risvik Gotaas på vei til «barnebyttesaken» i Borgarting lagmannsrett i Oslo, torsdag. Her skal hun delta som vitne. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten

Linda Risvik Gotaas ble sendt hjem fra fødestuen med feil familie i 1965. Selv om myndighetene trolig fant hennes biologiske familie på 80-tallet, ble ikke Gotaas informert.

Det skulle gå 57 år før hun ble gjenforent med sin biologiske mor og søstre.

Denne uken går den såkalte «barnebyttesaken» for Borgarting lagmannsrett i Oslo. Torsdag møter Gotaas i retten – men kun som vitne.

Hun har ikke råd til anke.

– Det er fordi jeg ikke turte å ta sjansen, på grunn av at det blir så høye utgifter. Og jeg får ikke fri rettshjelp, sier Gotaas.

– En kan ikke sette hele familiens økonomi på spill, sånn er det bare.

Linda Risvik Gotaas (t.v.) sammen med sin biologiske mor Karen Rafteseth dokken (t.h.), hjemme hos Gotaas i Arendal. Foto: Privat

Sammen med sin biologiske mor og den andre ombyttede kvinnen, saksøkte Gotaas staten for brudd på retten til privat- og familielivretten til privat- og familielivRetten til privat- og familieliv er forankret både i den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og i Grunnloven. .

De tre kvinnene tapte i tingretten og må i utgangspunktet dekke sine egne sakskostnader, og kostnadene til motparten.

For Gotaas endte sakskostnadsoppgavensakskostnadsoppgavenEn oversikt og begrunnelse for partens utgifter, hvor det også kommer frem om parten krever at motparten skal dekke utgiftene. for tingretten på over 600.000 kroner. Hva hun vil ende opp med å måtte betale er ikke avklart med advokaten hennes enda, forteller hun.

– Et spørsmål om økonomi

Jusprofessor ved Universitetet i Oslo, Jørn Øyrehagen Sunde, mener staten for lengst burde tilbudt å dekke sakskostnadene til Gotaas.

– Det har noe med tillitsforholdet til staten. At den blir opplevd som folks venn, og ikke som en fiende.

– Du tenker slike saker bidrar til å svekke tilliten til rettssystemet vårt?

– Ja. Ikke fordi staten har gjort feil, men fordi staten lar deg som er blitt utsatt for feil, måtte ta store utgifter for å få den oppreisningen du mener du har krav på. Staten fremstår som en motstander.

Sunde sier Gotaas dessverre gir ansikt til situasjonen som de aller fleste i Norge ville vært i. Vanlige folk har ikke lenger råd til å få sakene sine løst i domstolen, mener han.

Kostnadene for rettssaker har økt uforholdsmessig mye siden starten av 2000-tallet, sier Sunde. Han anslår at én dag i retten nå koster 100.000 kroner.

– Det er ikke lenger om du har rett som avgjør om du vinner saken, men om du har råd til å få prøve den for domstolen. Rettssikkerhet er blitt et spørsmål om økonomi.

Domstolene oppleves som irrelevante for de aller fleste, mener han:

– De er ikke der for å hjelpe folk lenger.

Deler av begrunnelsen er at kostnadene for advokater har økt betraktelig, sier han.

– Sparker inn åpne dører

Sunde mener domstolene i Norge er kraftig underfinansiert. Han påpeker at Norge havner nest nederst i Europa, på andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) som brukes på rettssystemet.

– Sveits for eksempel, som er et rikt land som Norge, bruker tre ganger så mye på rettssystemet som vi bruker i Norge.

Linda Risvik Gotaas med sin biologiske søster Janne Dokken, like før Gotaas skal vitne. De to møttes først i voksen alder. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten

Fikk ikke fri rettshjelp

Gotaas fikk avslag på søknaden om fri rettshjelp.

Hun valgte derfor å inngå et forlik med staten og med Herøy kommune. Dette innebærer at hun får 550.000 fra staten, samt at hun slipper å betale 118.000 kroner av Herøy kommunes utgifter.

– Jeg synes det er veldig dumt, men ja. Du er liten mot staten, for å si det sånn.

Han mener politikerne ikke vil innrømme at vi står overfor et rettssikkerhetsproblem, fordi de ikke vet hvor de skal hente pengene fra.

– Jeg sparker inn åpne dører. Dette er et problem vi har vært klar over lenge, men vi klarer ikke å gjøre noe med det. Politikerne må bestemme seg for å gå inn og regulere og lage ordninger sånn at vanlige folk igjen får tilgang til domstolene.

Linda Risvik Gotaas vitner i lagmannsretten torsdag denne uken. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted skriver i en e-post at han er enig med Sunde i at det generelt er dyrt å bruke rettsapparatet, og at terskelen kan være høy for mange.

– Så har vi rettshjelpsordninger man kan søke, i denne som i andre saker. Tersklene for ordningene er et politisk spørsmål som avgjøres av storting og regjering.

At staten krever at motparten dekker sakskostnadene sine, begrunner Sejersted med at dette er hovedregelen i rettssystemet.

– Men våre kostnadskrav er moderate sammenlignet med private advokater, sier han, og viser til at domstolene også kan frita motparten å dekke kostnadene selv om man taper. Det gjorde retten i «barnebyttesaken» for tingretten.

– Det skjer ganske ofte i saker mot staten.

– Dette vil jeg se nærmere på

Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) skriver i en e-post til Aftenposten at alle som har behov for det, skal ha muligheten til å få prøvd sin sak for retten.

– Det har vært en betydelig økning i nivået på sakskostnadene. Vi har arbeidet for å styrke rettshjelpsordningen de siste årene, blant annet gjennom en betydelig økning av inntekts- og formuesgrensene, skriver hun.

I dag er formuesgrensen for å få fri rettshjelp på 150.000. Den årlige inntektsgrensen på 350.000 kroner for enslige og 540.000 for ektefeller/samboere. Ifølge Justisdepartementet rommer dette om lag 16 prosent av befolkningen.

Aas-Hansen skriver at ordningen vil styrkes fra 15. oktober, slik at rundt én av tre husholdningen i Norge vil falle innunder.

– Både i lovverk, rutiner og i behandlingen av den enkelte sak, jobber sektoren med å finne løsninger for å dempe veksten i sakskostnadsnivået og på den måten bidra til reell tilgang til domstolene. Dette vil jeg se nærmere på.