Hun lever uten mann,penger og eiendom

Regnet henger tungt over Marias Minde.

Den sedvanlige grå bergenshimmelen ligger lavt over fjorden, og dråpene renner nedover vinduene i kapellet.

Inne er det stille. Ingen ord. Bare pust, bønn og regn.

Midt i landets debatt om hva likestilling egentlig skal bety, om menn, kvinner og roller som «tradwives», står fire kvinner i svarte slør bøyd over hver sin bibel.

De er søstre av Det hellige kors, og representerer et livsvalg som går imot mye Norge ellers diskuterer i 2025.

Et liv uten menn. Uten barn. Uten egen eiendom.

Vi har kommet hit for å forstå hvorfor.

For bak porten på Marias Minde, det store klosteret på høyden over Bergen, lever fire kvinner som i stillhet fører klostertradisjonen videre.

Et «enkelt» liv

En gang var de over tretti nonner her. Nå er det fire vietnamesiske kvinner som holder stand i det 1700 kvadratmeter store bygget.

Ifølge Store norske leksikon er det i dag 13 klostre i Norge, med rundt 100 søstre. Flesteparten av dem er utlendinger, slik som her på Marias Minde.

Tidligere bodde de norske St. Franciskus Xaverius-søstrene i bygget. Da den siste av dem døde i 2024, måtte noen andre ta over plassen for å bevare klosteret og klosterlivet.

Men de vietnamesiske nonnene har vært her siden 2011. Den gang for å hjelpe de eldre søstrene, som ikke ville tilbringe sine siste år på sykehjem.

Det er en del av kallet – å gå dit det er behov, og gi omsorg.

– Vi vet ikke hvor lenge vi blir her, sier søster Theresa til TV 2.

– Men vi tror Gud vet det.

TV 2 får komme inn midt under dagens fjerde bønn, en stillebønn.

Under kapellets høye tak står radene av trebenker tomme, bortsett fra fire skikkelser i lyseblått og et par andre troende. Bønnen ledes av prester fra St. Paul menighet i Den katolske kirke.

Når salmene stilner, og de har sagt «amen», løfter søster Theresa blikket.

– Vi lever enkelt.

– Det er ikke lett, men det er vårt valg, sier hun.

Klosteret er enormt. Lange korridorer, trapper som bukter seg mellom fløyer, rom som ikke har vært brukt på årevis.

Søstrene vasker gulv, hjelper i menigheten, pleier eldre på Røde Kors sykehjem og dyrker grønnsaker i drivhuset bak kapellet.

De lever uten lønn, uten å eie egen eiendom. Alt etter tre livslange løfter de avla for mange år siden: Kyskhet, fattigdom og lydighet.

– Du må velge det selv. Kallet må være ditt eget, understreker hun.

Løfter i et land som har «alt»

I et land der kvinner i dag leder selskaper, sitter i regjeringer og eier sine egne hjem, kan løftene virke fremmede.

– Er det ikke vanskelig å holde disse løftene?

– Vi er nonner, men vi er mennesker. Det er vanskelig fordi det er en forpliktelse til å vie hele sitt liv til Gud, ledsaget av krav om fattigdom, kyskhet og lydighet som overgår menneskelig evne. Vi ber hver dag om nåde og styrke til å holde løftene, erkjenner Theresa.

Samtidig ser hun på det som en åndelig gave, og en bevisst beslutning.

De fire søstrene lever som de ble lært opp til i Vietnam: felles bønner, faste måltider, en rytme som aldri endres.

Utenfor murene fortsetter debatten om frihet, familie og kjønn. Inne i klosteret måles livet i stillhet – og i fellesskap.

Stillheten sier også noe om hvor mange som har forsvunnet. Fottrinnene som gir gjenklang i knirkete tregulv, dører som lukker seg for hardt.

– Før var vi mange, påpeker Theresa.

– Nå er vi bare fire. Men vi holder fast ved rutinene.

I løpet av dagen bytter de mellom bønn, arbeid og stillhet.

Noen jobber på Røde Kors sykehjem, andre i barnehage. På søndager synger de i messen, og holder kirkekafé etterpå.

– Vi lever som sagt enkelt, men vi mangler ingenting, sier Theresa.

Likestilling i søstrenes verden

Kontrasten til samfunnet utenfor kunne knapt vært større.

Utenfor klosteret handler debatten om kvinner som vil «tilbake til kjøkkenet», om frihet og tradisjon.

I klosteret har de fire kvinnene valgt et liv utenfor denne aksen. 

Ikke fordi noen tvang dem, men fordi de tror lydighet og fellesskap gir mening.

Samtidig hviler spørsmålet tungt over bordet: Hva betyr likestilling her?

Et liv uten menn kan leses som selvstendig og radikalt, men også som en levning fra en tid da kvinner måtte velge mellom ekteskap og kloster.

For noen er det religiøse livet selve motsetningen til moderne likestilling; for andre representerer det en annen form for frihet – friheten til å velge annerledes.

– Vi vokste opp i tradisjonelle familier, sier Theresa.

– Men vi valgte selv. Ingen kan bli nonne fordi foreldrene ønsker det. Det må komme innenfra.

For å forstå hvorfor fire kvinner i Bergen lever slik, må vi reise dit valget ble tatt – til Vietnam.

Røttene i Vietnam

Lukten av grillmat blander seg med duften av salt sjø fra Sør-Kinahavet, idet vi står utenfor porten til et av Vietnams største kvinneklostre – moderhuset til de fire søstrene i Bergen.

Bak oss ligger trange smug i Nha Trang, med lyden av mopedhorn og rop fra selgere som fyller gatene.

Foran oss – et inngjerdet område med stier, frukttrær og stillhet.

Her er livsvalgene deres forankret i en over 350 år gammel tradisjon.

Vanligvis slippes ikke utenforstående inn bak murene – men denne dagen inviteres TV 2 på innsiden.

En rytme uten rom for tilfeldigheter

Her bor det langt flere søstre enn i Bergen – over 150 kvinner.

Alle er en del av ordenen Dòng Mến Thánh Giá, på norsk Det hellige kors’ elskere, grunnlagt i 1670 – alle lever etter de samme tre løftene. Det er den første kvinnelige katolske kongregasjonen i Øst-Asia, og den første som kombinerte bønn og arbeid.

I dag finnes det 24 grener i flere land, blant dem tre i Norge – Bergen, Harstad og Hønefoss.

I både Norge og de andre landene der søstrene holder til, bevares klostrene på samme måte som i Bergen – av søstre som føler seg kallet til å hjelpe.

Koblingen til Norge er nesten usynlig her, men noen spor dukker opp.

– Hei, jeg er på besøk fra Harstad, sier en søster til TV 2, på klingende norsk.

Hun bor og jobber på et av de andre klostrene i Norge, Sta. Sunniva i Harstad. For anledningen er hun på permisjon hjemme i Vietnam.

Klosteret er som en liten, lukket landsby. Selvforsynt, nøye organisert og styrt av regler som har overlevd kriger, styreskifter og generasjoner.

– Vi står opp klokken fire, forteller priorinne søster Mary til TV 2.

– Klokken 04.25 er vi i kapellet. Først meditasjon i tretti minutter, så morgenbønn og messe. Etterpå studerer vi teologi eller arbeider. Klokken 21 legger vi oss.

Hun sier det uten dramatikk. Bare konstatering.

Mary har ledet klosteret i flere år, og vært en del av ordenen siden hun var tenåring. Hun har sett Vietnam forandre seg fra krigstid til kommuniststyre, fra streng religionskontroll til gradvis åpning.

– Før år 2000 var det vanskelig, erkjenner hun.

– Nå anerkjenner myndighetene at vi bidrar til samfunnet. Men noen steder er det fortsatt strengt.

Vietnam er en ettpartistat. Tro kan utøves, men må ikke utfordre staten.

Likevel er klosteret blitt en del av lokalsamfunnet. Søstre jobber som lærere, jordmødre, sykepleiere. Inntektene går tilbake til fellesskapet.

– Ingen av oss eier noe. Alt tilhører ordenen, forklarer Mary.

Et liv uten menn – av fri vilje?

Her finnes ingen menn. Søstrene må lære seg å gjøre alt selv, som å fikse elektriske anlegg, bytte dekk, male, reparere.

Et fellesskap av kvinner som velger bort ekteskap, sex, eiendom og barn for å vie seg til Gud.

For mange i 2025 fremstår det som et paradoks. Kvinner i Vietnam har i dag rett til utdanning, til å eie bolig og starte bedrifter – rettigheter som tidligere generasjoner måtte kjempe for.

Når TV 2 spør hvordan løftene passer inn i et samfunn som ellers moderniseres raskt, blir hun stille.

– Uten frihet kan du ikke ha tro, sier hun etter en stund.

– Min frihet er å velge Guds vei.

For henne er det ikke underkastelse – men retning.

Likevel er kontrasten tydelig. Utenfor porten lever unge vietnamesiske kvinner med full tilgang til høyere utdanning, internett og et raskt voksende arbeidsmarked.

Inne bak muren lever kvinner som gir fra seg alt – og finner friheten i det.

Søster Anna, som også har tilbrakt hele sitt voksne liv i klosteret, medgir at valget om å bli nonne kan være vanskelig å forstå.

– Da jeg var yngre, lurte jeg på hvem som skulle ta vare på meg når jeg ble gammel, forteller Anna til TV 2.

Færre unge vil inn

Begge erkjenner at rekrutteringen er i fritt fall.

– Før hadde vi grupper på 20–30 noviser. Nå får vi seks eller sju, sier Mary.

Ifølge Reuters har antallet praktiserende katolske nonner gått drastisk ned siden 70-tallet, med rundt en million nonner på verdensbasis.

I dag er det knapt 600.000 igjen.

– Samfunnet er blitt mer støyende. Folk jobber langt unna, barna sitter med telefonene.

Men selv om stadig færre vil avgi løfter og bli en del av ordenen, jobbes det nå med å utvide klosterområdet i Nha Trang.

Inne bak murene er dagen strukturert ned til siste minutt. Utenfor forandrer Vietnam seg raskt.

Internett, K-pop og en middelklasse som reiser mer.

– Om 40–50 år kan det hende vi ikke har noen igjen her. Men vi har troen på Gud, sier Anna.

Hun ser opp mot himmelen.

– I Norge tror jeg det er lettere. Der er det stille. Når det er fred utenfor, er det lettere å finne fred inni seg.

Dessuten peker hun på viktigheten av religionsfrihet og aksept i samfunnet.

Skyggene i samfunnet

På ettermiddagen tar søstrene TV 2 med til et av deres andre ansvarsområder. 

Et hjem for barn med funksjonsnedsettelser.

Fire nonner jobber her fast, og barna bor her i ukedagene.

De fleste av dem er mellom fem og tretten år, men den eldste er 33 år og bor her permanent.

Foreldrene har verken råd eller helse til å ta vare på ham.

I Vietnam har man lenge sett på funksjonshemmede barn som uønskede, ifølge Fogarty-instituttet i USA.

I et av rommene sitter en gutt med cerebral parese og tegner, hjulpet av en søster.

På kjøkkenet lager en annen søster mat til hele gruppen.

– Vi vil vise at de er ønsket, sier Mary.

Her utøves troen i praksis, gjennom omsorgsarbeid.

Tilbake i klosteret gjenopptas rytmen.

Klokken fire neste morgen ringer klokken for bønn, som den har gjort hver dag i århundrer.

Vi reiste for å forstå hvorfor fire kvinner i Bergen lever slik, og fant ikke et brudd med tiden – men et valg i den.

De lever enkelt, ikke fordi de må, men fordi de vil.

I et samfunn som sier frihet er å kunne velge alt, har de valgt å velge bort.

Et liv uten menn. Et liv uten eiendom. Et liv med tro.