Forrige uke ba Danmarks statsminister om unnskyldning til ofrene for den såkalte «Spiralskandalen». Hva betyr egentlig en unnskyldning?
Slampoet og Fosen-aksjonist
4500 unge jenter på Grønland har blitt utsatt for grove overgrep av den danske stat da de fikk satt inn spiral uten samtykke på 60 og 70-tallet.
Målet var å kontrollere befolkningsvekst på Grønland. I ettertid har flere av disse kvinnene ikke kunnet få barn.
Tidligere regjeringssjef på Grønland, Múte B. Egede, har omtalt overgrepene som et folkemord.
Først vil jeg bare si at denne saken får det til å vrenge seg i meg.
Den føles personlig og nær. Både fordi jeg selv kjenner grønlandske kvinner og vet hvor hardt de fortsatt jobber for sine egne rettigheter.
Fordi jeg også tilhører en urfolksgruppe og fordi jeg selv har livmor. Jeg syns også at saken burde føles personlig for oss alle, fordi vi er mennesker.
Videre har unnskyldningen fått meg til å reflektere mye rundt hva anerkjennelser, slik den Mette Frederiksen kom med, faktisk betyr.
For mange kan dette virke som avslutningen på en grusom historie. Jeg mener dette kun er begynnelsen.
Vi lever i en tid der det er mye fokus på forsoning mellom urfolk og stater.
Her i Norge har vi i løpet av de siste årene blant annet fått sannhets- og forsoningskommisjonen
sin rapport, og Støre har sagt unnskyld for fornorskningspolitikken.Dette er nødvendige steg i veien mot at urfolksrettigheter faktisk skal respekteres i nordiske land.
Jeg synes likevel det er ekstremt viktig at verken politikere eller befolkningen for øvrig tenker at dette betyr at kampen for rettferdighet nå kan legges bak oss.
Det er positivt at den danske statsministeren ønsker å følge opp sin beklagelse med å også sette opp et fond som skal fungere som godtgjørelse for de utsatte kvinnene i spiralskandalen.
Men er det nok? Jeg mener svaret er nei.
Grunnen er at dette ikke er en enkeltstående skandale. Saken er et resultat av et større system som i generasjoner har skadet den grønlandske befolkningen.
Også i dag opplever grønlandske kvinner å bli sensurert og oversett når de uttrykker at de opplever urettferdighet.
Jeg mener at blant annet avpublisering av dokumentaren «Det hvite gull» er et aktuelt eksempel på nettopp dette.
Det er fremdeles tydelige spenninger mellom Grønland og det som i all realitet er deres kolonistat Danmark.
Jeg spør meg selv hvordan Danmark da har planer om å jobbe for faktisk beskyttelse av blant annet grønlandske kvinner.
Hva nå?
Jeg syns at det også er viktig å huske på at Frederiksen trolig ikke bare våknet opp en dag og bestemte seg for at det var på tide å unnskylde til de utsatte kvinnene.
Bak unnskyldningen ligger det en mange års lang kamp ledet av nettopp grønlandske kvinner selv.
Det er de som har kjempet for oppreisning, anerkjennelse og reparasjon.
Denne tendensen ser vi også i Norge.
Tidligere i år ble vi, Fosen-aksjonistene, frikjent i Høyesterett.
I vår frifinnelse het det blant annet at retten mente at demonstrasjonene var avgjørende for at Støre til slutt ba om unnskyldning til reindriftssamene for menneskerettighetsbruddet.
Vi som urfolk i dag sitter ofte igjen med en følelse av at det er lite handlingsvilje til faktisk forsoning.
Annerkjennelser og beklagelser sitter ofte langt inne for politikere, og det krever enorme menneskelige ressurser fra urfolket selv for å få politikere til å møte seg selv i døra.
Når det krever harde kamper for å få en unnskyldning, kan det lett føles umulig å se for seg at politikere ønsker å jobbe for faktiske strukturelle endringer.
Men jeg har fortsatt håp. Unnskyldningene vi nå ser komme kan bli starten på en ny tid.
En tid der politikere lytter og handler for å faktisk verne om menneskerettigheter til urfolk - rettigheter de har forpliktet seg til å følge.
Men det krever aktiv handling fra de folkevalgte.
Jeg tror også det krever at befolkningen i Norge følger med på hva som skjer etter de flotte unnskyldningene fulle av store ord.
Vi må alle huske at unnskyld ikke betyr ferdig med saken, men tid for handling.