Hva er det egentlig barn trenger mest?

Den eldste får ofte en rolle som storebror eller storesøster, og det jobbes aktivt med å skape en familiedynamikk. Barna vokser opp sammen, og relasjonene varer. Mange holder kontakt med både «mor» og hverandre i voksen alder. De sender bilder, deler fremgang og liv. Ikke fordi de må, men fordi de vil.

Det fikk meg til å stille et enkelt, men vanskelig spørsmål: Hva er det egentlig barn trenger mest?

I Norge er vi opptatt av profesjonalitet, grenser og riktig rolleforståelse. Det er viktig. Samtidig kan det gjøre noe med hvordan relasjoner får utvikle seg.

Barn og unge merker når relasjoner styres av regler. Når samtaler skjer fordi de «skal», ikke fordi de oppstår naturlig. Når voksne holder igjen deler av seg selv.

For relasjoner bygges ikke bare gjennom spørsmål, men gjennom deling.

Ute i verden blir vi kjent ved å dele øyeblikk. Vi snakker om hva vi har opplevd, hva vi lærte, hva vi drømmer om, hva som har formet oss. Vi ler, kjenner oss igjen i hverandre og bygger noe gjensidig.

I mange systemer blir relasjonen mer ensidig. Den voksne skal bli kjent med barnet, men barnet får ikke alltid den samme opplevelsen tilbake.

Hvis du er en del av dette systemet, har du noen gang spurt deg selv: Hva vet egentlig dette barnet eller denne ungdommen om deg?

Flere studier peker på at barn som vokser opp uten stabile, nære relasjoner, har økt risiko for psykiske utfordringer og følelsen av utenforskap.

Grenser finnes av en grunn. Barn skal beskyttes, og relasjoner skal være trygge og forutsigbare. Samtidig må vi tørre å stille et vanskelig spørsmål:

Har vi blitt så redde for å gjøre feil at vi noen ganger holder igjen det barn kanskje trenger aller mest; nærhet, tilhørighet og følelsen av å høre til?

For når profesjonalitet blir grunnmuren i all omsorg, må vi også spørre hva vi risikerer å miste.

Vi skjermer barn fra relasjoner som ikke har vært gode nok. Men klarer vi samtidig å gi dem det de faktisk har manglet: den ekte nærheten, den ubetingede omsorgen, den følelsen av å høre til hos noen?

Eller blir det slik at vi tilbyr riktige rammer, normer og holdninger, men holder tilbake den typen kjærlighet vi naturlig gir til en venn, en søster eller et barn vi selv kaller vårt?

Samtidig finnes det steder som viser at noe annet også er mulig.

Som organisasjonen GRIP, som for mange ungdommer har blitt en andre familie. Et sted hvor relasjoner ikke bare er trygge, men også ekte, nære og gjensidige. Hvor man ikke bare blir fulgt opp, men faktisk sett, kjent og inkludert.

Barn trenger ikke bare beskyttelse fra det som var. De trenger også tilgang på det de aldri fikk. Og hvis vi ikke tør å gi dem det, hvem skal da gjøre det?