Hva gjør vi med medier som lyver, Danby Choi?

Subjekt har gjort EUs Digital Service Act til sin yndlingsfiende, skriver innleggsforfatteren. Foto: Javad Parsa, NTB

I sommer har kulturavisen Subjekt hevdet at EUs Digital Services Act gir staten makt til å sensurere meninger den ikke liker. Det stemmer ikke.

Med valgkamp på trappene og en ny strategi mot desinformasjon fra regjeringen har debatten om EUs Digital Services Act (DSA) blusset opp. Det er sunt å dra opp ytringsfriheten i den debatten, så lenge det svarer til realiteter.

Subjekt har gjort DSA til sin yndlingsfiende. I sommer har avisen trykket en rekke artikler med overskrifter som «Regjeringen vil gi bøter for å bekjempe desinformasjon» og fra sjefredaktør Danby Choi selv: «Den nye EU-loven er svært dårlig nytt for ytringsfriheten». Budskapet er klart: Myndighetene er i ferd med å gripe inn i hva folk får lov til å mene.

Hva DSA faktisk gjør

I virkeligheten gir DSA mulighet til bøtelegging av innhold som allerede er ulovlig etter norsk eller europeisk lov: trusler, svindel, barnepornografi og hatefulle ytringer. Kort sagt, det vi lenge har ansett som forbudt, blir nå håndhevet strengere på nett.

Desinformasjon er ikke ulovlig og vil ikke bli det. Heller ikke med DSA.

Mot desinformasjon er DSAs virkemidler annerledes. De største plattformene oppfordres til å delta i en frivillig «Bransjenorm mot desinformasjon». Ingen statlig sannhetsdomstol. Ingen bøter for feilaktige innlegg om energipriser eller vaksiner.

Det finnes også en mulighet for bøter dersom plattformene unnlater å håndtere «systemiske risikoer» for offentligheten. Men det skjer først etter en lang rekke andre tiltak. Dette handler ikke om innholdet i seg selv, men om algoritmene dersom de truer det offentlige ordskiftet.

At disse nyansene forsvinner i Subjekts fremstillinger, er ikke et uhell. Ved å sause sammen «lovlig desinformasjon» og «ulovlig innhold» kan man skape inntrykket av et sannhetsministerium snarere enn det DSA faktisk er.

Stakkars små tek-giganter

Likevel finnes det reelle spørsmål knyttet til praktiseringen. Jurist Anine Kierulf har advart om at plattformer, i frykt for svært høye bøter, kan fjerne mer innhold enn de egentlig må. Det er en legitim bekymring.

Men også her er fortellingen ensidig. Når Subjekt siterer henne på at det finnes null nedside ved å fjerne for mye, blir det igjen en fordreining. DSA inneholder tydelige garantier mot vilkårlig sensur: All fjerning skal begrunnes skriftlig, brukere skal kunne klage, og plattformer kan holdes økonomisk ansvarlige hvis de fjerner lovlig innhold.

Hevdelse av rettigheter er alltid en balansegang. Og vi bør vokte oss for å fremstille selskaper som Meta og Tiktok som stakkarslige. Disse aktørene har hele brigader av advokater hvis formål er å maksimere handlingsrommet i møte med reguleringer.

Fra sak til person

Da jeg antydet i Subjekt at avisen desinformerte sine lesere, stilte debattredaktør Mikkel Ihle Tande spørsmål på Facebook: «Mener [Buvarp] da at [Subjekt] burde vært sensurert? Man må nesten anta det.» De er i alle fall konsistente i sine feilfremstillinger.

I stedet for å diskutere hva lovverket faktisk sier, har Subjekt valgt å gjøre debatten til et spørsmål om hvem som får mene noe. Danby Choi har brukt to lederartikler på å antyde at mitt medlemskap i Arbeiderpartiet gjør meg upålitelig som forsker.

Hvis tilhørighet er poenget, kunne han like gjerne pekt på at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er underlagt Forsvarsdepartementet.

I stedet for å ta stilling til konkrete feil, får publikum inntrykk av at kritikeren er bundet av skjulte motiver. Dermed unngår man å svare på om Subjekts fremstilling av DSA er korrekt.

Senest før helgen gjentok avisen usannheten om at regjeringen vil bøtelegge desinformasjon.

Hvem skal forvalte offentligheten vår?

DSA er det første virkelig betydelige forsøket på å regulere de største digitale plattformene. At et slikt grep møter motbør, er uunngåelig. Men å omtale denne balanserte reguleringen som et frontalangrep på ytringsfriheten, slik Subjekt gjør, er en banal overdrivelse.

Til syvende og sist handler det om hvem vi mener skal forvalte offentligheten vår. Er det Elon Musk og Mark Zuckerberg som skal beskytte den norske ytringsfriheten? Det er jo dette Subjekt og Choi i praksis argumenterer for.

Eller skal vi – gjennom demokratisk vedtatt regulering – sørge for at disse utrolig mektige plattformene respekterer de lovene og verdiene vårt samfunn bygger på?

DSA vil ikke stoppe medier som velger å lyve. Det er heller ikke meningen.

Så hva gjør vi med medier som lyver? Vi svarer dem. For ytringsfrihet har aldri vært retten til å stå uimotsagt, men retten til å møte løgnen med bedre argumenter.