Hva i all verden har skjedd?

Lille MDG, altså. 7,1 prosent på VGs måling under en uke før valget. Hvem hadde trodd?

Norges «wokeste» parti har liksom vært helt ute av takt med den stadig mer blåsjatterte tidsånden de siste tre-fire årene.

De klarte ikke engang å bryte sperregrensen den gangen «Generasjon Greta Thunberg» stadig var på høyden – før pandemien og krigene og Trumps comeback snudde opp ned på det meste.

Det rusliberale klimapartiet var gårsdagens nyheter.

Partilederen var en litt mutt halvgamling som falt gjennom i TV-debattene, mens de unge og håpefulle trakk seg ut, desillusjonerte og med en følelse av å ha tapt kampen.

På meningsmålingene før sommeren ble de knapt lagt merke til.

Heller ikke i juni og juli, mens ekstremvarmen la seg tungt over landet, så vi den minste antydning til MDG-oppsving.

Tvert imot: MDG kunne se like langt etter sperregrensen som det regjeringen gjør med måloppnåelsen av Paris-avtalen.

Men gjennom valgkampen har de tatt store steg, som idrettsfolket pleier å si.

Ikke minst gjelder det partiets leder Arild Hermstad (59), som brått grep sykkelstyret da Une Bastholm overraskende trakk seg under Arendalsuka i 2022.

Helt ulikt inntrykket vi fikk av ham i valgkampen i 2023, har Hermstad denne gangen fremstått lett og ledig, med et trygt og tydelig budskap:

MDG er for Støre, skremmer med Listhaug, og har gjort sperregrensen til et viktigere buzzord enn klimaendringene.

Mens de sist nektet å si hvilken statsminister de ville støtte, har de denne gangen helt uten omsvøp plassert seg på venstresiden. De har dessuten vært dyktige på sosiale medier, og løftet frem nye og spennende talenter.

Fremfor noen, kanskje, gjelder det unge Frøya Skjold Sjursæther (19) fra Bergen, som kan bli tidenes yngste stortingsrepresentant hvis dette holder helt inn.

De unge er da også kommet tilbake, det vil si, de unge jentene. Én av fem kvinnelige velgere under 30 går for MDG i år, skal vi tro målingen.

At kun tre prosent av gutta vil gjøre det samme, sier mye om kjønnspolariseringen også i norsk politikk.

Alle valgkamper har noen slike «hva i all verden»-fenomener. Selv MDG-ere jeg har snakket med, klør seg i batikken over den grønn-grønne vendingen gjennom august – og nå uti september.

Den tydelige pekingen på Støre, og den plutselige og strategisk voldsomme erkjennelsen av at et MDG over sperregrensen kan sikre rødgrønn seier, er viktigst for å forklare fremgangen.

Partiet henter klart flest nye velgere fra nettopp Ap.

Men også dette: Sist gang konkurrerte MDG med så å si alle de andre partiene om de den gangen så forjettede klimavelgerne.

I år er de mer eller mindre alene på dette markedet.

For i takt med virvaret på borgerlig side om hvem som skal regjere med hvem – og enda mer definerende, hvem som er blokkens statsministerkandidat – har Venstres klimabudskap druknet.

Guri Melbys fortjenstfulle fokus på Ukraina har også stilnet Venstre som klimaparti. Sammen med den arge, men trolig ikke tungt folkeforførende, motstanden mot formuesskatt på arbeidende kapital.

Mens klimavennene i SV fremstår mer og mer som en litt bleknebbet utgave av et Rødt som aldri har vært et utpreget miljøparti.

Dette har MDG tjent ordentlig godt på. For klimasaken er så visst ikke borte fra velgernes frontallapper.

Vi er mange forståsegpåere som har glemt klimaet i alt koket – og dermed også MDG. Velgerne, derimot, er bekymret.

NYTT MELLOMNAVN: MDG-nestleder Ingrid Sperregrensen Liland. Foto: Naina Helén Jåma / VG

Hva slags partner blir miljøpartiet for Støre og Ap dersom det blir rødgrønn seier førstkommende mandag?

Jeg tror advarslene – både fra høyresiden, men også fra Aps olje- og industrifløy – mot MDG er overdrevne.

Hermstad & co. er riktignok på sin egen politiske pol i spørsmålet om petroleumens plass i norsk økonomi og næringsliv. Men partiet har også en pragmatisk åre som mange overser.

De fikk busemannstemplet da de sammen med Ap styrte hovedstaden i åtte år, og ble en favoritthoggestabbe for en stadig mer selvsikker høyreside.

Men i praktisk politikk var det lite med MDGs krav som ikke også Ap kunne stille seg bak.

Dagens MDG er dessuten noe Ap ikke lenger er, nemlig uttalte tilhengere av norsk medlemskap i EU. Med dertil tilhørende fokus i energipolitikken.

For å bygge brede koalisjoner på Stortinget, vil MDG trolig være en smidig støttespiller.

Foto: Helge Mikalsen / VG

Og hva vil MDG kreve – og hva vil de få – dersom Støre blir avhengig av dem?

Blir det kjøttfrie dager i statens kantiner? Blir det en mykere (for ikke å si sløvere) linje i cannabisspørsmålet? Blir det gratis elsykkel til alle?

Neppe, og partiet har ikke fremmet klare ultimatum, heller ikke på oljefeltet. Og i spørsmålet om gratis skolemat er de og Ap på linje.

MDG kan således vise seg å bli en enklere forhandlingspartner for Ap enn noen av de andre partiene i den særdeles brokete rødgrønne leiren.

Selv er jeg svak for ett av partiets forslag, det såkalte «Norgeskortet». Et månedskort pålydende kr 499, som kan brukes på all kollektivtransport i hele landet.

Det kan godt legges i potten!

Hilsen pendler fra Akershus som må betale dobbel månedspris av det Oslo-folket gjør, for båt og buss og bane.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.