Hva slags kunnskap og eksperimenter skal på plass før FHI kan si noe mer tydelig?

USAs helseminister Robert F. Kennedy Jr. stiller høyst forståelige spørsmål ved overmedikalisering, mener innleggsforfatteren. Foto: Alex Brandon, AP/NTB

Hvis fagfolk og helsemyndighetene skal gjøre jobben sin med å forstå diagnosetrender, må de kunne vel så mye om medikalisering i samfunnet som menneskets biologi.

Diagnosetallene for autisme og skyter i været, sist omtalt i Aftenposten 16. oktober. Fagfolk klør seg i hodet, får vi høre.

Vi har ikke råd til at fagfolk sprer unødig usikkerhet rundt hva som driver økning i slik diagnostisering, skrev jeg i Aftenposten 11. oktober. Vi har heller ikke råd til manglende kritisk fokus på medikalisering – altså de prosessene i medisin og samfunn som gjør at mer ved mennesker og livet blir gjort til medisinske anliggender, og at flere får diagnoser. Medikalisering er ikke galt i seg selv. Men medisinen plikter å kritisk vurdere oppsidene og nedsidene både for individet og på samfunnsplan.

I min kronikk skrev jeg at mesteparten (ikke alt) av den såkalte «autismeepidemien» internasjonalt sannsynligvis (ikke helt sikkert) er drevet av medikalisering.

I Aftenposten 19. oktober tar fagfolk fra Folkehelseinstituttet (FHI) på seg ansvarlig hatt og slår et slag for «kompleksitet og nyanser». Vel og bra! Men saken er at det jeg skrev, egentlig er ganske allment akseptert.

Mer diagnostisk fokus

Forskere intervjuet for eksempel i tidsskriftene Scientific American og Nature og fagfolkene som monitorerer autismediagnosene, er tydelige på at økningen i hovedsak kan tilskrives lavere terskel for å få diagnosen og mer diagnostisk fokus både blant fagfolk og legfolk. FHI viser selv i sin rapport om diagnosestigningen til en forskningsgjennomgang med lik konklusjon.

FHIs representanter vektlegger det å forstå det biologiske samspillet mellom ulike genetiske og miljømessige faktorer som forårsaker selve tilstanden i barns hjerner. Det er relevant. Likevel er det et spørsmål på et annet nivå å forstå hvorfor diagnoser øker i en samfunnskontekst.

Diagnostisering er noe mennesker gjør. Man vet at psykiatrien senker terskelen for diagnoser, og at fokuset på diagnostisering øker i samfunn og fag. I hvilken grad skal man da si til folk at det er rart at diagnostiseringen øker? Hva slags kunnskap og eksperimenter skal på plass før FHI kan si noe mer tydelig?

Altfor ukritisk

For å fortolke diagnosetrender må man kunne mye om medikaliseringsprosesser. Det kan virke som at sentrale fagmiljøer har manglende kunnskap og respekt for dette.

FHI nevner for eksempel i sin rapport begrepet én gang og da i gåseøyne. Er dette fortsatt ikke helt stuerent å snakke om blant fagfolk? Et søk etter ordet «medikalisering» på Helsedirektoratet og FHIs nettsider viser at det knapt er del av helsemyndighetenes språk.

I et annet eksempel ser vi at sentrale fagfolk på FHI omtaler økningen i ADHD-diagnoser som noe greit eller positivt med henvisning til at minst 5–6 prosent «har» tilstanden ut fra diagnosekriteriene.

Ut fra denne logikken har vi fortsatt mange titusener av pasienter igjen å finne. Og mer oppdagelse av tilfeller omtales gjennomgående som «bedre oppdagelse». Men dette er altfor ukritisk. Diagnosekriteriene og tilhørende anslag over forekomst er skapt av fagfolk som har interessekonflikter og spesialfokus på diagnosen. Om medikalisering er et gode, er både et vitenskapelig og etisk spørsmål man ikke kan besvare ved å henvise til slike grupper og anslag.

Høyst forståelige spørsmål

I USAs stiller nå helseminister Robert F. Kennedy jr. og den helsepopulistiske Maha-bevegelsen («Make America Healthy Again») høyst forståelige spørsmål ved overmedikalisering, spesielt massemedisinering, av barn drevet av samfunnsforhold og profesjonelle og økonomiske interesser. De ser at dette bekymrer folk.

Er dette et kritisk perspektiv de «ansvarlige og nyanserte» skal la Trump-administrasjonen og det FHI omtaler som «skeptikere» med et «vanskelig standpunkt», ha eierskap til?

Jeg skrev i min kronikk at det alltid vil være miljøfaktorer og diagnosetrender man bør følge og undersøke nærmere på leting etter reell økning av problemene.

En gruppe fagfolk peker i Aftenposten 14. oktober på en økning av mer alvorlige tilfeller med barneautisme, spesielt hos gutter av foreldre med innvandrerbakgrunn. Dette er et godt eksempel på noe som bør undersøkes nøye.

Samtidig peker internasjonal forskning på faktorer som kan være med og forklare økning hos de yngre barna: lavere terskel for å få diagnose, inkludering av mildere tilfeller, tidligere diagnostikk, autismediagnose hos barn som tidligere fikk diagnosen psykisk utviklingshemning, og økt immigrasjon – som har vært en kjent risikofaktor for autisme siden 1970-tallet.