Hva tenker du egentlig på, Stephen Miller?

DEBATT: Hvis du har sett Donald Trump der han sitter på Det ovale kontoret, har du også sett mannen jeg nå vil fortelle deg om. Han står, stiv og ubevegelig, bak stolen til sjefen sin, som en mørk skygge.

Det som er så underlig, er at Stephen Miller, denne innvandringshatets mester og Trumps fremste taleskriver, kommer fra en liberal middelklassefamilie i California. Foto: Jonathan Ernst / Reuters

Stephen Miller heter han, og han regnes som Donald Trumps viktigste ideolog og taleskriver. Hvis du ikke kommer på hvem han er, kan jeg beskrive ham for deg: Han har et smalt, avlangt ansikt og en høy markant panne. Skallen er blank og øynene mørke.

Han er alltid kledd i dress og slips og fremstår svært stram og formell. Han smiler sjeldent eller aldri, og når han sier noe, er det som han støter ordene ut. Stemmen hans er mekanisk, enstonig. Når han snakker er ansiktet uten bevegelse. Det er bare munnen som åpner og lukker seg. Ordene som kommer ut av denne munnen, er som fra en fra kald vind. Hans hovedtema er innvandrerforbannelsen som hjemsøker USA. Og du merker det umiddelbart: Dette er en fanatiker som taler.

Slektningene reagerer

Det som er så underlig, er at denne 40-år gamle mannen, denne mannen som er blitt innvandringshatets mester og Trumps fremste taleskriver, kommer fra en liberal middelklassefamilie fra Santa Monica i California. Begge foreldrene har vært demokrater og praktiserende psykologer. Hvordan denne mannen, med denne oppveksten i bagasjen, skulle bli den store immigrant-hateren i Det hvite hus, fremstår for mange, ikke minst hans egen familie, som et mysterium.

«Jeg lever med den dype smerten over å se noen jeg en gang elsket, bli ondskapens ansikt,» skriver kusinen Alisa Kasmer på sin Facebook-side 17. juli i år. Hun kjente ham som liten gutt, og kjenner ham ikke igjen. Onkelen David Glosser, en kjent psykiater, langer ut mot nevøen i en kronikk i Politico. Hadde oldefaren din, Wolf Leib Glosser, ikke fått utvandret med familien sin til USA, hadde hele vår familie vært utslettet, påpeker onkelen. Alle jødene i byen vi kom fra i Hviterussland, bortsett fra sju stykker, ble drept av nazistene. Om ikke USAs grenser hadde vært åpne for oss jøder den gangen, hadde heller ikke du, Stephen, levd, understreker onkelen. Allikevel, til tross for dette står altså etterkommeren der, selve inkarnasjonen på innvandrerhatet i administrasjonen, med den blanke skallen sin bak Donald Trumps skrivebord, og synes totalt blind overfor sin egen families, og hans eget, historiske lykkelodd.

Jakten på innvandrere

Hvilke mørkets gjerninger er det Stephen Millers onkel anklager han for? Jo, han peker på det muslimske innreiseforbudet som skapte angst og fortvilelse hos tusener av mennesker i Trumps første periode. Han anklager også Stephen for å være en av hovedarkitektene bak de tusener av barn som ble skilt fra foreldrene sine som følge av den såkalte null-toleranse-politikken. Hvem husker ikke den såre lyden av gråtende barn som ikke visste hvor foreldrene var blitt av. Magasinet «Vanity Fair» kan fortelle at Stephen Miller den gangen frydet seg over det han så. En «enkel beslutning» fortalte han den gangen. At Human Rights Watch forteller oss at det fremdeles er 1360 av disse barna som enda ikke kommet tilbake til moren og faren sin, er tilsynelatende knekkende likegyldig for denne mannen.

Så ser vi konturene av det vi lenge har fryktet skal skje. Tusener av nyansatte maskekledde agenters på jakt etter innvandrere. Tungt væpnet kommer de i umerkede biler. Alle bærer masker for ikke å bli gjenkjent. Menneskene de rasker med seg på sin vei kan være både lovlige og ulovlige innvandrere. Lovbrytere og lovlydige om hverandre. Av og til fanger de uforvarende til og med en og annen vanlig amerikaner eller en forvirret utlending på besøk. Om der skulle være noen barn der som gråter når mor eller far rives ut av bilene, får så være. Nekter hjemlandet å ta imot dem, kan de alltids sendes til Sudan eller Rwanda som Trump har ordnet utleveringsavtaler med.

Ondskap og løgn

Så skjer dette. Renee Nicole Good er 37 år gammel. Den 7. januar i år leverer hun sin 6 år gamle sønn på skolen. To andre barn har hun, en femten år gammel datter og en tolv år gammel sønn. Hun elsker å synge og er personlig kristen. På Old Dominion universitetet har hun utmerket seg med sitt arbeid om poesi. Vennene hennes forteller om et hjertevarmt menneske. Så kjører hun altså intetanende hjemover etter å ha levert sønnen på skole. Da blir hun stanset av immigrasjonsmyndighetene som nylig er sendt til Minneapolis av Stephen Miller og co. for å rydde opp i, som de sier, byens demokratiske vanstyre. Noen minutter senere er hun brutalt skutt og drept. Stephen Miller, Trump og visepresident Vance er raskt ute for å fortelle folket at hun, trebarnsmoren Renee Nicole Good, er en innenlandsk terrorist og en venstreradikal galning som har prøvd å kjøre ned en immigrasjonsagent. Han som skjøt, frikjennes samtidig på stedet. Ulike mobilopptak fra Minneapolis forteller imidlertid en ganske annen historie.

Så har endelig Stephen Miller fått det som han vil. Og vi gjenkjenner mønsteret. Ondskap og løgn i skjønn forening.