Hva vil kunne få folk til å holde seg unna steder med atomavfall?

DEBATT: Forbannet være den som leser videre – vedkommende skal ikke ha etterkommere blant de levende, og sjelen skal ikke få hvile blant de døde.

Under en øvelse der ungdomsskoleelever ble bedt om å foreslå løsninger på «atomsemiotikkproblemet», skrev noen til slutt bare «Fuck off!» på svararket. Foto: Shutterstock

Teksten kunne egentlig ha sluttet her. For allerede idet du leser videre, er poenget bevist: Nysgjerrigheten er som regel sterkere enn frykten.

Energidepartementet oppnevnte i 2024 et utvalg som fram til april 2026 skal stå for en bred gjennomgang og vurdering av ulike sider ved en eventuell fremtidig etablering av kjernekraft i Norge. Herunder må selvsagt permanent håndtering av atomavfallet inngå.

En advarsel alle forstår

Atomavfall er radioaktivt, og de første tiårene avgir det så mye varme at det må mellomlagres over bakken i spesialbeholdere før det kan graves ned og lagres permanent – noe som til nå ikke er gjort. Først må man finne et sted som både er geologisk stabilt og har aksept i befolkningen – to oppgaver som hver for seg er krevende.

Finland har brukt over 20 år på å klargjøre et deponi i stabilt grunnfjell, 500 meter under bakken. Avfallet skal forsegles i kobberkapsler, fôres med støpejern, og når det er fullt forsegles med bentonittleire. Strålingen avtar langsomt, og det vil ta 100.000 år før avfallet er ufarlig. Fram til da må det holdes utilgjengelig – for alle. Så da gjenstår bare én ting: å merke stedet med en klar og forståelig advarsel. Eller bare?

Et skilt er ikke nok

Et skilt med «Stråling – ingen adgang» er neppe nok. Ingen vet hvordan språk, alfabet eller kommunikasjon ser ut om 10.000 eller 50.000 år, så en ren skriftlig advarsel er langt fra sikker. Bilder kan si mer enn tusen ord, men de kan også misforstås. Det illustreres ofte med anekdoten om reklamen for smertestillende: en mann med smerter, en tablett, og til slutt en smilende mann. I arabisk kultur, der man leser fra høyre mot venstre, blir budskapet snudd – tabletten ser ut til å forårsake smerte, ikke fjerne den.
Kan landskapet selv advare? Alt fra truende former som torner, spisser, konstruerte ruiner og til og med informasjonsplanter med biologisk koding i DNA-materialet som skal vokse i området er foreslått som fysiske, språkløse advarsler.

En annen snodig løsning – inspirert av den katolske kirkens evne til å bevare budskap i to tusen år – er ideen om et atompresteskap (!). Atomprestene skal videreføre kunnskapen om avfallets plassering og farer, og kanskje håndheve straff for overtredelser. Men det er lett å se for seg at også dette kunne gått galt.

Kan katter varsle fare?

Eller hva med strålekatter som endrer farge når de nærmer seg radioaktive kilder? Tanken er at katter vil finnes som husdyr i all fremtid, og at kultur, eventyr og kunst skal lære kommende generasjoner at fargeskift i katter betyr fare. Ambisiøst – og absurd.
Mange kloke og kreative hoder har blitt mobilisert, og få er mer kreative enn barn og unge. Under en øvelse der ungdomsskoleelever ble bedt om å foreslå løsninger på «atomsemiotikkproblemet», skrev noen til slutt bare «Fuck off!» på svararket. Kanskje er det, tross alt, en like god advarsel som atomprester og strålekatter.
Innledning til denne teksten er lettere omskrevet og hentet fra innskriften på graven til fønikerkongen Eshmunazar II som regjerte 539 – 525 fvt. og ble gravlagt i Sidon, Libanon. Om det ble vurdert atomprester eller strålekatter den gang vites ikke, men hensikten er åpenbar: å beskytte graven og sikre kongens sjel evig fred ved å skremme bort nysgjerrige.

Virket det? Selvsagt ikke. I dag står hans sarkofag i Louvre ...