Hvem skal ta ansvar for at vi har nok krematorier i Norge?

DEBATT: Avslaget kom – akkurat i det Stortinget tok sommerferie.

Kremasjonskapasitet er et samfunnsansvar. Når staten ikke kan eller vil drive forutsigbar behandling, hvem skal da sikre innbyggernes rett til et verdig og tilgjengelig tilbud? Foto: Fredrik Refvem

Barne- og familiedepartementets (BFDs) behandling av søknader om private krematorier har blitt en studie i forvaltningsmessig uthaling. Etter nesten ett år med stillstand, fikk ni søkere avslag – samlet og samtidig – mandag 23. juni.

Avslagene kom rett etter at Stortinget tok sommerferie, og kun uker før valgkampen skyter fart. Taktikken er ikke ny, men den er desto tydeligere: Ved å skyve på avklaringer, utsette frister og vise til «prinsipielle vurderinger», har departementet i praksis lagt lokk på en viktig samfunnsdebatt.

Bakgrunnen er kjent: Flere aktører har søkt om å etablere private krematorier for å møte det økende behovet for kremasjon i befolkningen. Departementets svar har i stor grad vært fraværende – eller utsatt.

Først ble det varslet en avklaring før jul 2024. Så kom ny beskjed: Ingen avklaring før påske 2025. Deretter var det «før sommeren». 23. juni ble alle søknader avslått. Nå signaliseres det at høring kommer tidligst i 2026.

Det etterlater søkere, kommuner og gravplassmyndigheter i limbo. Og det skaper en stillstand som ikke virker tilfeldig.

Liten forutsigbarhet

Barne- og familiedepartementet har tidligere vist til at det finnes prinsipielle spørsmål rundt etablering av private krematorier som må vurderes nærmere. Likevel har man valgt å avslå søknader uten at slike prinsipper er tydelig kommunisert eller avklart.

Hvordan skal kommuner og private aktører planlegge for fremtidens gravferdstilbud når regelverket forvaltes såpass inkonsekvent – og uforutsigbart?

BFD har tidligere uttrykt at de tar sikte på å delegere godkjenningsansvaret for krematorier til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark. De mener dette vil gi bedre oversikt og vise seg effektivt, siden det er få slike saker årlig.

Samtidig varsles det at det ikke legges opp til noen realitetsvurdering av for eksempel krematoriestrukturen. Og byggherrer skal heller ikke forvente veiledning om praktiske valg som ovnstype, renseanlegg eller kjøleromsbehov.

Dermed virker delegeringen mest som en administrativ omplassering – ikke en løsning på det prinsipielle vakuumet.

En ny mulighet?

At avslagsbrevene ble sendt ut 23. juni – rett etter at Stortinget tok sommerferie – er neppe tilfeldig. I praksis sørget departementet for å unngå politisk oppmerksomhet og medieoppmerksomhet i en travel innspurt før sommeren.

Fra et forvaltningsståsted kan det virke taktisk. Sett fra et demokratisk perspektiv er det dypt problematisk. Ved å vente til folkevalgte tar ferie, og ved å sende alle avslag samlet, legges det effektivt lokk på kritiske spørsmål og nødvendig debatt.

Et annet poeng som ikke bør overses: 

I september er det stortingsvalg. Det betyr at det etter sommeren vil være et nyvalgt storting som må ta stilling til departementets linje i denne saken – og til eventuelle endringer i gravplassloven.

Kan dette åpne for en ny og mer prinsipiell debatt om kremasjonskapasitet, offentlige vs. private løsninger, og rollen til sentralforvaltningen?

Det er i så fall både på høy tid – og på sin plass.

Etter måneder og år med stillstand, utsettelser og avslag er det på tide med klar tale – fra både forvaltningen og folkevalgte.