Hvis barnet ikke adopteres, hva skjer med det da?

Det viktigste spørsmålet vi som samfunn må stille oss, er: Hvis barnet ikke adopteres, hva skjer med det da, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Kravet om å avvikle adopsjon er blitt et ideologisk korstog forkledd som barnets beste.

I sommer slapp to kjente adopsjonskritikere til i mediene. De mener norske medier vier for lite oppmerksomhet til Sveriges granskning av utenlandsadopsjoner og generelt skriver for lite kritisk om adopsjon.

Jeg er dypt uenig og opplever at det er vanskelig å slippe til med korrigering av påstandene som fremmes.

Om vi svikter noen, er det de mest sårbare barnas behov for beskyttelse

Vagt

En åpenbar svakhet med den svenske granskningsrapporten er at den bruker et upresist begrep som «oegentligheter». Begrepet rommer alt fra prosedyrefeil, mangler i dokumenter og unøyaktige beskrivelser via kidnapping og økonomiske motiver.

Metodisk bygger den svenske granskingen mest på dokumentlesing og samtaler med biologiske foreldre og adopsjonsmotstandere. Dette er ikke forskning, men en gjennomgang av et begrenset utvalg saker. Likevel presenteres funnene med en autoritet som gir inntrykk av statistisk validitet.

Når rapporten konkluderer med «mange oegentligheter», er spørsmålet: Mange av hvem? Hva med dem utvalget har snakket med? De sakene de har valgt ut?

Og det konkluderes altså med at adopsjon bør avvikles. Men anbefalingen kommer ikke fra en kommisjon, men fra én person, jurist Anna Singer.

Kritikken i Sverige er massiv. Flere tror hun har hatt en tese om at alt har vært galt, og forsøkt å bekrefte dette. Singer ser dessuten ut til å ha et utelukkende juridisk syn på «barnets beste», der prosedyrer er viktigst. Ikke barnefaglige vurderinger.

Rettighet for barnet?

En vurdering av barnets beste kan ikke standardiseres og bare vurderes juridisk. Det er å undergrave kunnskapen vi har om utvikling, traumer og barns individuelle sårbarhet. Disse vurderingene er kritiske når man skal avgjøre om barn må få ny omsorg.

Når alt annet er forsøkt, og det som står igjen er et liv hvor barnehjem er beste løsning og grove overgrep er sannsynlig, ja, da må barnet ha rett til å bli adoptert.

Når mødre føler at de ikke har noen annen mulighet enn å gi fra seg barnet til adopsjon, vil det være direkte kvinnefiendtlig å nekte dem dette når alternativene ikke finnes.

«By turning to overseas adoption, the government attempted to avoid developing public welfare policies» (Ved å ty til utenlandsadopsjon forsøkte myndighetene å unngå å utvikle velferdspolitikk) skrives det om Sør-Koreas granskning i den britiske avisen The Times.

Vil vi virkelig tilbake dit? Det er å skru klokken 50 år tilbake i tid. Vi må hjelpe barn i dag og samtidig jobbe for bedre barnevern, også utenfor Norges grenser. Men å avvikle adopsjon som konsept nå er ikke å beskytte barn etter noen som helst målestokk.

Trygt system

Adopsjon er ikke enten eller. Veldig mange barn trenger beskyttelse. Barn har rett til tilhørighet, omsorg og en familie. Å svekke denne rettigheten på bakgrunn av fortiden er ikke utvikling, det er et svik.

De historiske feilene i adopsjonssystemet må frem. Men systemet er kontinuerlig forbedret. Lovgivningen, sikkerheten og prosedyrene har utviklet seg. Gjennom Haagkonvensjonen fikk man regler. Systemet er tryggere enn noen gang.

Det viktigste spørsmålet vi som samfunn må stille oss, er: Hvis barnet ikke adopteres, hva skjer med det da?