Hvis de unge uteblir – hvem skal bære kunsten videre?

DEBATT: Hvis de unge uteblir – hvem skal bære kunsten videre?

Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Fredag 13. mars hadde jeg gleden av å delta på «Den store kunstfesten» i regi av Stavanger kunstmuseum. Arrangementet markerte at museet nå må holde stengt fram til 14. november på grunn av renovering.

Kveldens program startet med gjennomgang av den aktuelle utstillingen «Michael Rakovitz – På vegne av poeter og palasser» i auditoriet, etterfulgt av flotte kunstopplevelser i form av musikk, poesi og performance. DJ, god mat og drikke bidro til en helhetlig fest og kunstopplevelse. Dette burde ha vært et unikt og spennende arrangement for unge å delta på, nettopp på grunn av arrangementets evne til å kombinere tradisjonell kunst med uformelle og sosiale rammer.

Er det slik det er fatt?

Likevel var gjennomsnittsalderen høy. La meg være tydelig: Dette er ikke ment som aldersdiskriminering. Det er tvert imot gledelig å se generasjoner som fortsatt oppsøker kunst og kultur. Samtidig er det vanskelig å ikke legge merke til at denne aldersprofilen ofte går igjen ved åpninger og arrangementer ved kunstmuseet. De yngre generasjonene glimrer i stor grad med sitt fravær. Er dette tilfeldig, eller et frempek mot de kommende generasjoners fraværende engasjement i tradisjonelle kunstarenaer?

Spørsmålet dukker opp også i den bredere kulturdebatten. Skuespiller Timothée Chalamet satte nylig fart på sosiale medier med en uttalelse om ballett og opera. Han uttrykte liten interesse for kunstformene hvis hovedpoenget – etter hans mening – bare er å «holde dem i live», selv om få bryr seg. Hvor seriøs uttalelsen var ment, vites ikke, men den fikk internett til å koke likevel. Heldigvis, får man si. For hvis det er slik at Chalamets ytring faktisk representerer hvordan yngre generasjoner oppfatter kunsten, har vi en real jobb å gjøre.

Kunsten må kjempe om oppmerksomheten på alle fronter. Politisk prioriteres kultur ofte lavt når helsevesen og skole presses økonomisk. Samtidig lever vi i en oppmerksomhetsøkonomi som domineres av sosiale medier med KI, algoritmer og reels, som i liten grad stiller krav til konsentrasjon eller refleksjon.

Kom ut av Netflix-boblen!

Kunsten har som hensikt å både kommentere, provosere, kritisere og engasjere mennesker både intellektuelt og emosjonelt, og derfor er den en viktig del av vår dannelse som individer og som samfunn. Kunsten gir mening til vår historie, den kjenner ingen politiske grenser og bør heller ikke la seg sensurere. Dermed fungerer kunsten som et viktig utgangspunkt for å forstå og anerkjenne andre perspektiver. Dette er ferdigheter som sårt trengs i et stadig mer polarisert samfunn, støttet av algoritmer hvor brukeren mates med mer av innholdet man allerede har oppsøkt.

Det er derfor essensielt at barn og unge blir presentert for kunstopplevelser tidlig i livet. Til oss voksne – særlig generasjon Z og millennials – vil jeg oppfordre: Ta turen ut av Netflix-komfortsonen. Søk kulturelle opplevelser som krever litt mer.

Hvis vi ønsker at kunst- og kulturinstitusjoner skal ha en plass i samfunnet videre, er vi også ansvarlige for å være aktive brukere av tilbudene. Så la oss gå ut. Møtes, diskutere og reflektere over kunst og kultur – gjerne over et glass vin eller eplemost. Til arrangører vil jeg si: Hvis de unge uteblir – hvem skal bære kunstengasjementet videre i Stavanger-regionen i fremtiden? Sørg for å legge til rette for at opplevelser kan tiltrekke yngre publikummere.