«Hvis dette er OL, så kan det egentlig være det samme»

Det synes ikke så godt på TV-skjermene, men OL er ikke lenger OL.

Nå er det bærekraften som skal redde fremtiden til hele vinter-OL.

Vinter-OL skal reddes gjennom gjenbruk. I praksis betyr det også timer på timer med reisetid for dem som vil se forskjellige idretter.

En torsdag kveld i Fortezza

Det slo meg der jeg sto på jernbanestasjonen i Fortezza i tussmørket mellom dystre fjell og ventet på toget som skulle ta meg videre til Milano:

Hvis dette er OL, så kan det egentlig være det samme.

Jeg hadde allerede vært på reise i 2,5 time fra Cortina d’Ampezzo, en av de to italienske byene som har fått sitt navn på årets OL.

Turen hadde gått med buss til langrennsmetropolen Toblach, der lokaltoget tok meg videre fra den staselige togstasjonen.

10 stopp senere, inkludert hos skiskytterne i Anterselva, var jeg kommet til Fortezza.

Det eneste selskapet jeg hadde på perrongen, var to karer som så ut som de hadde vært på karneval. Eller så er det vanlig med fuglekostyme i Fortezza på torsdager, for alt jeg vet.

Da Milano-toget endelig dukket opp, nøyaktig etter tidsskjemaet, var det på det nærmeste tomt. Det var en overvekt av konduktører. En av dem syntes åpenbart litt synd på meg, av grunner jeg ikke vil spekulere i, og kom med vann, kjeks og snacks.

Det var fortsatt 3,5 timer igjen til Milano, den andre formelle vertsbyen for disse lekene.

Dette er OL. Dette er bærekraft. Og det er ganske utmattende.

Klyngespill

Da man tilbake i 2019 kom til finalen i utdelingen av OL 2026 var det allerede klart det kom til å bli de første lekene som var delt mellom to vertsbyer. Milano Corina sto mot den svenske kandidat Stockholm-Åre, også det to steder med en reisetid på 6–7 timer seg imellom.

Begge kandidatene var tilpasset de nye olympiske visjonene.
«Olympic Agenda 2020» ble vedtatt til stor jubel på IOC-kongressen i 2014.

Flere av de 40 postulatene dreide seg om bærekraft.

Det første virkelige resultatet kom i form av dette OL, som er vinterlekene med i særklasse størst spredning i historien. Arrangementet foregår over et område på hele 22 000 km², delt i fire forskjellige såkalte klynger.

Tanken var å gjenbruke eksisterende anlegg i vintersportskatedraler som Val di Fiemme, Anterselva og Bormio.

Det har de klart.

Men har de klart å lage et OL for en ny tid? Jeg er fortsatt usikker.

To lange uker på reise

Et OL skal være noe helt annet enn 16 forskjellige VM samtidig. Det skal være utveksling, det skal være mangfold, det skal være et spesielt fellesskap.
Det skal være idrettens egen verdensutstilling, et vinteridrettenes Coachella, der alt av sjangere og de største utøvere på området møtes, viser seg frem på den største scenen og forhåpentligvis gir seg selv og tilskuerne en virkelig unik opplevelse.

Da er spørsmålet om det er mulig å få til noe sånt med så stor spredning.

«Det kommer til å bli to lange uker på grunn av reisetiden», sa IOC-president Kirsty Coventry selv ved innledningen av lekene.

På en drøy uke reiste jeg i gjennomsnitt 5 timer per dag på ruten Milano-Val di Fiemme-Predazzo-Val di Fiemme-Cortina-Milano-Val di Fiemme-Bormio-Livigno-Milano.

Jeg tok tog, buss, minibuss (lånt av det italienske politi) og satt i bakseter på kronglete veier over italienske fjell.

Jeg fikk opplevd 13 forskjellige øvelser, i langrenn, hopp, kombinert, alpint, ishockey, curling, skøyter, friski og kunstløp.

Jeg fikk sett norske gull til Jens Lurås Oftebro, Johannes Høsflot Klæbo, i stafett og til Tormod Frostad, samt sett Norge spille curling og Atle Lie McGrath løpe til skogs.

Jeg så storfavoritten Ilia Malinin falle i kunstløp, Jutta Leerdam smile i skøytehallen og Sverige tape for erkerival Finland i ishockeyarenaen i Milano.

Den mytiske «OL-stemningen»

Men har jeg vært på OL? På mange måter er svaret et rungende «ja».

OL unike idrettsopplevelser vi ikke får noe annet sted.

En hel verden gisper til kunstløpdrama. Curlingsporten skaper skurker og nye helter. Alle de beste ishockeyspillerne i verden spiller for sine nasjoner og avslutter med to legendariske finaler. IOC-presidenten er på tribunen og ser kombinert, garantert for første gang- kanskje også siste. Og en hel verden er frustrert over en ukrainsk hjelm.

Det er spenning, forventning og en ramme rundt konkurransene som aldri ellers, uansett hvor spredt de er.

Men hva med opplevelsen ellers, den udefinerbare OL-stemningen man ofte henviser til? Den man får når man har truffet den helt egne nerven og følelsen av et samhold man bare kan få akkurat der. Den Norge opplevde til de grader som vertskap på Lillehammer i 1994.

Dette OL i Italia har vist verden vinterveien, uansett om vi mener dette er en eksklusiv rettighet for oss nordmenn. Det har vært publikum for første gang på mange vinter-OL. De har bidratt med entusiasme og tårer. Og det har vært et pins-hysteri vi neppe har sett siden nettopp Lillehammer. Slikt skjer bare i OL.

Alt italienerne ikke vil snakke om

I dette OL har også langrenn for første gang blitt et viralt fenomen – etter Johannes Høsflot Klæbos vanvittige bakkespurt på sprinten og unike seks gull – samt en ulvehund ved navn Nazgul.

Men, som VGs langrennsreporter Herman Folvik tørt bemerket i sola i Val di Fiemme etter at enda et gull var norsk:

«Det er mye flere folk oppe i byen her under Tour de Ski».

Kanskje satte han ord på det som er problematisk med hele konseptet.

Det er fantastisk idrett. Det er lykke, det er uendelige mengder tårer, det er global oppmerksomhet.

Men jeg er usikker på om den spesielle auraen vil holde seg særlig lenge med denne løsningen. Det er ingen samlende medaljeseremonier på kveldstid. Alt er over i det man forlater arenaene.

Publikum vil ha noe mer. Det vil mange av utøverne også.

Kanskje vil også TV-seerne det på sikt. Kanskje. Inntil videre er de veldig fornøyde med produktet, uansett avstander.

På noen av stedene, som Cortina, var da også OL-stemningen veldig merkbar, der man har hatt både curling, aking, bob, skeleton og alpint for kvinner. Men italienerne klarte ikke engang å samle alpinøvelsene på ett sted (mennene kjørte i Bormio), noe som fremsto som fullstendig merkelig.

Distriktspolitikk, påsto en journalist jeg snakket. Det lød som noe vi er gode på også her hjemme.

Tanken med gjenbruk er åpenbart smart og nødvendig. Og sannsynligvis den eneste veien fremover, når færre og færre steder og regioner er aktuelle som arrangører.

Men avstandene bidrar også til større utslipp, flere veiprosjekter – og enda mer av den kunstsnøen selv italienerne har måtte ty til.

Som et paradoks må det også nevnes at de italienske arrangørene midt oppi alt selvskrytet om bærekraft også har blitt heftig kritisert, også fra utøvere, for å ha store sponsorkontrakter med fossilselskapet Eni og flyselskapet ITA Airways.

Fra Middelhavet til Mont Blanc

Like før klokken 22 denne torsdagen er toget mitt endelig på Milano Centrale, denne majestetiske bygning som er Europas største jernbanestasjon.

Den vinterolympiske giroen var over for denne gang.

Det første OL med to vertsbyer nærmer seg også slutten.

Skal Norge søke et nytt OL, om det blir i 2042 eller 2046, kommer det sannsynligvis til å være med enda flere arrangørsteder.

Neste gang er lekene i de franske alpene, uten nærmere spesifikasjon på hvor ennå.

På lørdagens pressekonferanse i Milano lovet de neste arrangørene leker «fra Middelhavet til Mont Blanc». Nice overtar Milanos rolle i dette puslespillet.

Dette betyr uansett nye togreiser, nye køer – og ikke minst nye sportslige attraksjoner.

Etter introduksjonen av randoné denne gang, er isklatring en av de nyvinningene IOC vurderer til neste gang.

Det er uansett mulig å konkludere med at vinter-OL er helt på tur.