«Hvor er du egentlig fra?»

I dagens debatt fremstilles adopsjon ofte som enten idealisert og vakkert – eller som moralsk forkastelig.

Enten ser vi tårevåte gjenforeninger på TV, eller vi leser om uetiske praksiser og systemsvikt.

Som vi også så på Debatten på NRK i går kveld, er det høy tempratur, mye følelser – og ikke så mye plass til nyanser.

Adopsjon er ikke løsningen på alt. Men for noen barn er det den eneste.

Jeg vet det, fordi jeg er en av dem.

Når jeg følger med på debatter om adopsjon, sitter jeg ofte igjen med et lite nyansert bilde.

Ja: Adopsjon kan gi barn trygghet og et bedre utgangspunkt. Men det må gjøres med kontroll, åpenhet og respekt.

At adopsjon også blir møtt med sterk kritikk, er med rette. Brudd på barns rettigheter har rystet tilliten til systemet.

Noen land har stanset internasjonal adopsjon helt. Flere spør om Norge bør gjøre det samme.

Jeg forstår reaksjonene. Men vi må ikke la behovet for opprydning føre til at vi avslutter noe som i sin kjerne handler om ansvar og muligheter.

Vi må ikke stanse adopsjon – vi må forstå den bedre, og gjøre den tryggere.

For: Det er ikke voksne som har rett på barn. Det er barn som har rett på trygghet.

Jeg ble adoptert fra Colombia som baby og vokste opp i en trygg og kjærlig familie i Norge.

Marius sammen med familie. Gjengis med tillatelse. Foto: Privat

Alt begynte med et modig og uselvisk valg fra min biologiske mor.

Hun levde under krevende forhold og ønsket å gi meg et liv hun selv ikke kunne tilby.

Det valget har preget meg mer enn jeg lenge turte å innrømme.

Jeg har alltid sagt at jeg har vært heldig – og det er sant. Foreldrene mine lærte meg at jeg var ønsket.

At adopsjon ikke handler om å bli gitt bort, men om å bli tatt imot.

Samtidig vokste jeg opp i et samfunn der adopsjon ofte ble fremstilt som ukomplisert og vakkert – særlig på TV, hvor gjenforening med biologisk familie gjerne ble fortalt som en lykkelig slutt.

Det ble nærmest en fasit: Man skal søke røttene.

Folk ble nesten overrasket når de spurte: «Skal du ikke oppsøke din biologiske familie?» – og jeg svarte at jeg ikke visste, eller at jeg ikke hadde behov for det.

For mange er det ikke så enkelt.

Marius sammen med familie. Gjengis med tillatelse. Foto: Privat

Oppsøking kan være sårt og uforutsigbart. Når den idealiserte fortellingen dominerer, blir det vanskelig å kjenne etter hva man selv faktisk føler.

Det førte til at jeg skjøv unna det som var vondt – og klamret meg til det som virket trygt. Jeg forsøkte å bli uunnværlig.

Skapte forsvarsmekanismer.

Skilte meg ut på måter jeg kunne kontrollere – for å dekke over det jeg ikke kunne kontrollere: at jeg ikke ligner på foreldrene mine. At jeg alltid vil være han folk spør: «Hvor er du egentlig fra?»

Først etter en krevende livssituasjon i fjor høst forsto jeg at noe måtte endres. Gjennom ærlige samtaler – med meg selv og de nærmeste – har jeg begynt å romme hele historien.

Så ja – vi trenger mer åpenhet om adopsjon.

Ikke for å analysere oss som er adoptert, men fordi mange bærer på spørsmål det ikke finnes språk for. Noen kjenner på tap. Andre ikke. Noen søker røttene. Andre lar dem være.

Det viktigste er at vi får eie vår egen historie. På vår måte. I vårt tempo.

Adopsjon må ikke idealiseres. Men det må heller ikke stanses.

For det er ikke det feilfrie som gjør oss menneskelige – det er viljen til å forstå.

Jeg tror mye ville vært lettere for adopterte hvis samfunnet rommet mer kompleksitet – og mindre forventning. Hvis vi fikk lov til å finne veien selv, stille våre egne spørsmål og eie svarene – uten å måtte passe inn i en forhåndsskatt fortelling.

Adopsjon handler ikke om å fylle tomrom i voksenliv – men å skape trygghet i et barneliv.

Det handler om å ta ansvar. For hverandre. For et system som må være trygt, etisk og bærekraftig.

Det er et uttrykk for fellesskap, medmenneskelighet – og for et samfunn som rommer flere enn dem som er født innenfor dets egne grenser.

Vi må aldri miste blikket for hvorfor adopsjon finnes.

Foto: Privat

Vi må ikke gjøre det til et problem i seg selv – men møte det med åpenhet, respekt og vilje til forbedring.

Så det finnes kanskje en fasit på hvordan adopsjon bør gjennomføres.

Men det finnes ingen fasit på hvordan det er å være adoptert – og det må det heller aldri bli.

For det er ikke vi som skal passe inn i fortellingen – det er fortellingen som må åpne seg for oss. I en prosess preget av riktige, etiske og humane rammer.