Hvor lenge kunne Kristiansands innbyggere forsynt seg selv med nok mat?

Nye beregninger fra eksperter i NIBIO er ikke særlig oppløftende.

Hvis befolkningen i Kristiansand og omegn måtte dyrke maten selv, og bare hadde tilgang til jordbruksarealene i og rett utenfor byen, ville det blitt tomt på tallerkenen lenge før året var omme. Selv med maksimal utnyttelse av de bynære jordene – og med potet som hovedavling – kunne disse arealene bare forsynt befolkningen med nok kalorier i 18 dager. Dyrking i parker og villahager kunne økt produksjonen litt.

Men er et slikt scenario realistisk? Mest sannsynlig ikke. Likevel mener vi at bynær matproduksjon er en viktig del av beredskapen. I en krise er det sannsynlig at byer blir mer avhengige av lokal matproduksjon. Store byområder kan ha utfordringer fordi det er mange innbyggere og lite areal å dyrke på i nærområdene.

Svært lite jord per innbygger

Vi har tatt for oss en radius på en kilometer rundt hele by- og tettstedsområdet Kristiansand. Her finner vi bare om lag 1 285 dekar fulldyrka jord.

Når vi sammenlikner de ti største byområdene i Norge, havner Kristiansand helt nederst på lista, sammen med Bergen. I praksis betyr det at byen er blant dem som er mest avhengige av mat utenfra.

Urbane bønder

Men det er ikke bare bynære arealer som betyr noe dersom kortreist mat blir en nødvendighet. I en krise kan det bli større behov for lokal innsats og kunnskap. Da trengs det flere hender som kan bidra.

Urbant landbruk og dyrking i liten skala kan spille en rolle, selv om avlingene er små. En pallekarm med god potetavling kan bare gi nok kalorier til en person i én til to dager. Likevel kan denne typen kunnskap og erfaring få langt større verdi i en krisesituasjon.

Poenget med dette regnestykket er ikke å hevde at Kristiansand bør bli selvforsynt med mat fra bynært areal. Men det viser hvor sårbar byen er – og hvor viktig det er å ta vare på de begrensede arealene som finnes.

Potet i beredskap

Det er ikke uten grunn at vi har brukt poteter i beregningene. Poteter gir mer energi per areal enn de fleste andre jordbruksvekster.

Under andre verdenskrig ble rundt 900.000 dekar brukt til potetdyrking i Norge. Det kunne dekke hele kaloribehovet til 75 prosent av befolkningen den gangen. Med dagens folketall ville det samme arealet mette rundt 40 prosent. Det sier noe om hvor viktig poteten – og matjorda – faktisk er for beredskap.

For Kristiansand illustrerer tallene våre at matberedskap ikke bare er et nasjonalt spørsmål, men også et spørsmål om arealforvaltning. Det er tre grep som haster:

1. Ta vare på de begrensede bynære jordbruksarealene og grønne områdene, ikke bygg dem ned bit for bit.

2. Sørg for at arealene holdes i god hevd.

3. Styrk kunnskap og erfaring med matproduksjon blant innbyggerne – her spiller også verandakasser og pallekarmer en rolle.

Når krisen først oppstår, er det for sent å gråte over spilt matjord.