Hvor mye av skolefraværet kan egentlig forklares med dårlige holdninger, Nordtun?

Hvor mye av skolefraværet kan egentlig forklares med dårlige holdninger, spør innleggsforfatterne. Foto: Fartein Rudjord

Politikere leter etter lettvinte forklaringer på skolefravær. Det bør de slutte med skal problemet løses.

Utenforskap er blitt en politisk bekymring på de fleste samfunnsområder. Nylig var vi med på å gi ut boken «Det samfunnsskapte utenforskapet» der vi selvransakende spør: Kan samfunnets institusjoner utilsiktet selv være med på å skyve folk ut?

Ferske tall fra Utdanningsdirektoratet viser at skolefraværet på videregående skoler og 10. trinn har økt siden koronapandemien og er nå høyere enn før den gamle fraværsgrensen ble innført.

1 av 6 elever er nå borte fra skolen i mer enn 20 dager. Disse tallene føyer seg inn i en trend som har pågått forut for pandemien i Norge og i en rekke andre land: Skolevegring eller skolefravær er blitt et samfunnsproblem.

Tåkelegging

Etter hvert som dette er blitt erkjent, har forklaringer som legger skylden på foreldre eller barn fått kritikk for å overse at skolen er blitt et stadig mer krevende sted å være.

Skoleløpet er blitt markant lenger og utgjør en stadig større del av barn og unges hverdagsliv. Om en mer systemisk forståelse har nådd myndighetene er imidlertid heller tvilsomt.

Det mangler ikke eksempler på hvordan det til stadighet rettes en pekefinger mot dagens foreldregenerasjon, ofte fra øverste hold.

I Danmark har barne- og undervisningsminister Mattias Tesfaye fra Socialdemokraterna satt fyr på debatten. Han slår fast at det handler om såkalte PDO-ere: «Pissedårligt opdragede» barn. Mens hans partileder Mette Fredriksen nylig luftet lignende tanker om at utfordringen er uregjerlige barn som ikke møter en slagkraftig autoritet som setter foten ned.

Hvordan forstår så våre hjemlige politikere denne utviklingen?

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) ordla seg nylig slik til NRK: «Vi må se nøyere på hvorfor fraværet har økt. Jeg tror det skyldes underliggende holdninger i samfunnet vårt. Det er kanskje litt for lett å holde seg hjemme når man har litt vondt i kroppen når man egentlig er i stand til å gå på skole og arbeid.»

Misforstått snillisme?

I sosialpsykologien er en holdning en tendens til å tenke, føle og handle positivt eller negativt overfor noe. Det er gjerne nokså ureflektert overtatt fra ens nærmiljø, ergo noe som går i arv.

I tilfelle med skolefravær vil problemet angivelig skyldes nedarvede holdninger fra foreldre som tar lett på «sykedager» om skole- og arbeidslivet blir litt strevsomt. Barnet, oppbakket av foreldres misforståtte snillisme, velger den «enkle løsningen» å være hjemme fremfor å stå i livets prøvelser slik de robuste folkene med de gode holdningene gjør.

Nordtun har fått mye ros for å være den kanskje fremste eksponenten for at også norske sosialdemokrater, lik sine danske brødre og søstre, kan stille tydelige krav.

Men hvor mye av skolefraværet kan egentlig forklares med dårlige holdninger?

Ikke et bra sted

I den årlige Ungdata-undersøkelsen har det vært en påfallende økning siden midten av 2010-tallet blant unge som mistrives på skolen. 1 av 4 oppgir at de gruer seg til å gå på skolen, mens i ungdomsskolen svarer 1 av 3 jenter det samme. Også andelen som synes at lærerne bryr seg om dem, og opplevelsen av å passe inn blant de andre elevene har sunket hvert eneste år. Mens mobbetallene er høye og økende.

Ikke overraskende viser studier som utforsker fravær fra et elevperspektiv at manglende tilhørighet er en fellesnevner. Unge med skolefravær mangler gjerne venner og trygge relasjoner med lærere, har erfart mobbing og mangler opplevelsen av faglig mestring.

I tillegg er nevrodivergente barn, som har eller kan få diagnoser som ADHD, Tourettes, autisme, dysleksi med mer overrepresentert blant dem som mistrives i skolen og utvikler skolefravær. Til sammen peker dette på en skole som mislykkes med å inkludere variasjonen av barna som går der og å skape trygge læringsfellesskap.

Samtidig er det godt kjent at det er ressursmangel i mange norske skoler som i praksis ofte innebærer at elever ikke får den tilrettelagte undervisningen de har lovmessig krav på.

Dette bidrar også til et vedvarende høyt arbeidspress på lærerne med det resultat at mange blir slitne, sykmeldt eller i verste fall velger å slutte i jobben. Manglende ressurser og stabilitet i personalet vil dessuten ramme de ovennevnte elevene hardest som er mest sårbare og sliter mest fra før.

Ikke ufarlig

Vi har nok alle hatt de dagene som Nordtun retter sin oppdragende finger mot – morgener hvor det er ekstra hardt å stå opp – og for de av oss med denne erfaringen kan slike uttalelser synes harmløse. Men de av oss med erfaringer utover å bare ha litt vondt i kropp og vilje vet at slike «høres-fornuftig-ut»-reprimander har store konsekvenser for hvordan en blir møtt og forstått og hvilke tiltak som settes inn, og hva slags ordninger samfunnet i det hele tatt forstår som nyttige.

Det er velkjent at familier som har barn som av ulike grunner ikke får til å gå på skolen, blir skaderammede. Det kan dreie seg om alt fra økonomisk inntektstap til utvikling av psykiske helseplager. En nylig publisert studie fra Storbritannia viste at om lag halvparten av foreldrene til barn med skolefravær ble syke av det, og av disse hadde 80 prosent av dem opplevd at deres erfaringer og forståelse av situasjonen ikke ble trodd på. Brorparten opplevde helt enkelt å få skylden på toppen av alt.

Dagens håndtering av skolefravær kjennetegnes av at familier blir kasteballer i et hjelpesystem innrettet for å behandle individer. Det brukes enormt mye ressurser på fagfolk som sitter i møter og leter etter forklaringer i barnet og i hjemmet og diskuterer hvordan endre familiekulturen. Skolestrukturen, og hva den gjør med skolemiljøet, svinner ut av synsfeltet. Ikke kan de lastes heller, for en stakkars bakkebyråkrat må dokumentere at hen har satt den villede politikken ut i live. Og når ressursene og hjelpen er godt plassert utenfor og ikke innenfor skolens vegger, er det også der man ender med å forsøke løse problemet.

Reduksjonistisk

Alt tyder på at situasjonen både for barn og unge som ikke får til å gå på skolen og foreldrene deres, er alt annet enn en «lett» løsning. Å forstå dette utenforskapet som et resultat av «underliggende holdninger», slik kunnskapsminister Nordtun gjør, fremstår derimot lettvint. Da fritar man seg selv for ansvaret for skolen, og isteden finner det opportunt å lokalisere problemet til hjemmet og i folks hoder.

Kanskje er heller hovedproblemet med skolefravær ikke folks holdninger, men ledende politikeres problemforståelse? På dette feltet er det hvert fall liten grunn til å si look to Denmark, med mindre man vil finne forklaringer på Nordtuns hang til å forstå utenforskap i skolen med slappe holdninger hos foreldrene.

Kan det være en typisk PDIM? En forkortelse som en av oss nylig karakteriserte Tesfayes uttalelser i et intervju med en dansk avis med: «Pisse dårlig individualiserende ministerforklaring.»